Skogsveger og skredfare
Hefte – 38 sider
Heftet formidler kunnskap om de utløsende faktorene for skred, hydrologi og vannføring med dimensjonering av grøfter og kulverter og forebyggende tiltak ved vegprosjektering og vegvedlikehold.
Anlegg av skogsveger i bratte lisider kan føre til løsmasseskred, særlig der vegene endrer den naturlige dreneringen i lia. Vannet blir dermed ledet til områder der det ikke er naturlig dreneringsveg, eller til bekker og andre dreneringsveger som ikke har stor nok kapasitet til å lede vannet. Dette fører til erosjon som i neste omgang kan utløse skred.
Også godt planlagte og anlagte veger kan føre til skred dersom vedlikeholdet av grøfter og stikkrenner forsømmes og disse går tette. Dette fører til erosjon som i neste omgang kan utløse skred.
Last ned heftet over, eller les teksten nedover på denne siden!
Bakgrunn
Enkelte skred forårsaket av skogveger har medført store skader på bebyggelse og veger. Det er derfor god grunn til å vise aktsomhet ved bygging og drift av skogsveger i bratt terreng. Skredene ved Mel, Telemark i 1982 og 1983 ble utløst på nybygget skogsbilveg i bratt liside, 35° helling med løsmasser. Snøsmelting i fjellet og 60 mm nedbør dagen før, førte til utrasing av løsmasser i grøft og tetting av stikkrenner som utløsende faktor for skredet. Skredet i Innfjorden, Romsdal i 1991 skyldes at løsmasser tettet stikkrennene på en skogsveg og vannflommen utløste skredet. I 1997 gikk det et nytt skred i den samme lia.
Normaler for landbruksveger med byggebeskrivelse Landbruks- og matdepartementet (1997) gir retningslinjer for utforming av vegen i henhold til vegklassenes tekniske standard. Tiltak i veganlegget kan gjøres for å redusere skaderisikoen ved ekstrem nedbør og flom. Vurdering av skredrisiko bør være med i forvaltningsprosedyren i utsatte områder. Dette gjelder særlig der vegen går i bratt terreng eller i leirterreng der det kan være fare for kvikkleireskred. Der vegen skal gjenoppbygges etter det har gått skred er det fornuftig å søke å avklare hvorfor det har gått skred og gjenoppbygge vegen slik at en unngår nye skredhendelser.
Lover og regler som gjelder skogsveger og skredfare
Alle som eier en veg har et ansvar for vegen og bruken av den, og vegens virkninger på omgivelsene. I områder med mulig skredfare må det utvises særlig aktsomhet ved planlegging, bygging og vedlikehold av skogsveger. Kommunen må som myndighet for godkjenning av skogsveger kreve at skredfare er undersøkt og tatt hensyn til.
Skogeiers ansvar
Skogeier har et sjølstendig ansvar for å påse at skogsveger og andre terrenginngrep ikke medfører skade på omgivelsene og fare for liv og helse, for eksempel utløsing av skred. Dette fremgår bl.a. av grannelova, der det i § 2 heter: ”Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.”
Dette ansvaret følger også av vannressursloven. De fleste skogsveger vil på en eller annen måte endre den naturlige dreneringen av vassdrag. Selv små vassdrag uten årssikker vannføring er definert som vassdrag etter vannressursloven. Alle tiltak i vassdrag som endrer vassdragets leie, strømretning og hastighet definert som vassdragstiltak. For vassdragstiltak
gjelder kravet:
”Enhver skal opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser”, og videre: ”Vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom.” Aktsomhetskravet gjelder både nye inngrep og ved drift og vedlikehold av eksisterende anlegg. Forbud eller andre restriksjoner mot vegbygging pga. skredfare kan følge av kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan (hensynssoner med bestemmelser). Restriksjoner på vegbygging kan også følge av at områder er vedtatt som verneskog etter skogloven § 12. Hogst og vegbygging i områder med vernskog er underlagt lokal meldeplikt og streng vurdering. Dette må sjekkes med kommunen. Selv om skogsveger er unntatt fra byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, gjelder likevel regelen i byggteknisk forskrift om at tiltak skal prosjekteres og utføres slik at byggverk, byggegrunn og tilstøtende terreng ikke utsettes for fare for skade eller vesentlig ulempe som følge av tiltaket. Også kravene i arbeidsmiljøloven og den tilhørende byggherreforskriften om sikker utførelse av arbeid gjelder for bygging av skogsveger.
Dersom skogsvegen er anlagt slik at den er særlig utsatt for skred eller annen naturskade, eller dersom vegen ved sin konstruksjon eller utførelse er sårbar for skred eller annen naturulykke, kan styret for Statens naturskadefond foreta avkorting i en evt. naturskadeerstatning etter naturulykke som har rammet vegen. Det kan i slike tilfeller være aktuelt med hel eller delvis avkorting i erstatningen. Når skogeier overlater planlegging og bygging av skogsveger til andre, må han/hun påse at planlegger og utfører ivaretar ansvaret som følger av disse reglene. Planleggere og entreprenører som utfører arbeid på vegne av grunneier, har deretter det samme ansvaret som grunneier for at hensyn til sikkerhet og miljø blir ivaretatt.
Bygging av skogsveger trenger tillatelse
Bygging og ombygging av veger til skogbruksformål kan bare gjennomføres etter tillatelse fra kommunen (skogloven § 7). Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål gir nærmere krav til søknader, planlegging og tilsyn. Ved behandling av søknader skal det legges vekt på hensynet til miljøverdier og andre interesser som blir berørt av vegframføringen. Både grunneier og kommune har et ansvar for å påse at planene tar tilstrekkelig hensyn til omgivelsene, herunder fare for skred.
Dersom bygging av skogsveger medfører så store inngrep i vassdrag at det går ut over allmenne interesser må det vurderes om tiltaket krever tillatelse også etter vannressursloven. For nødvendige tiltak i forbindelse med vanlige kulverter, grøfter og stikkrenner trengs normalt ikke slik tillatelse. NVE kan i tvilstilfeller avgjøre om slik tillatelse trengs.
Søknader om bygging av skogsveg føres inn på SLFs søknadsskjema SLF-902 B og sendes kommunen. Til nå har det vært stilt få spesifikke krav til vurdering av skredfare i forbindelse med slike søknader. Dette fritar ikke skogeier fra det ansvaret han/hun har for å unngå økt fare for skredskader, herunder fare som kan gjøre skade på naboeiendom. I rubrikken ”Annet” under ”3. Kjente miljøverdier” bør en derfor gi opplysning om vurdering av mulig skredfare. På skrednett.no finnes det kart for snøskredfare (”aktsomhetskart for snøskred”). De identifiserte områdene med mulig snøskredfare dekker som hovedregel også områder med mulig jord- og flomskredfare. Ved vegbygging innenfor disse aktsomhetsområdene må skredfaren vurderes, og tiltak som nevnt i denne veilederen følges opp. Ved vegbygging som kan gi økt fare for skred mot bebyggelse må personer med skredfaglig kompetanse utrede nærmere hvor og hvordan vegen skal bygges for at den skal være sikker.
Vegeiers vedlikeholdsplikt
Når det gis offentlig tilskudd til vegbyggingen plikter eieren å vedlikeholde vegen til den standarden som den opprinnelig ble bygget. Kommunen skal i
nødvendig utstrekning kontrollere at tiltakene er gjennomført i tråd med forutsetningene. Dette følger av Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket.
Kommunens ansvar
Kommunen skal påse at søknader er så godt opplyst som mulig, og innhente de uttalelser som er nødvendige. For nye veger i områder med mulig skredfare mot bebyggelse må kommunen kreve nøyere vurdering av skredfaren etter reglene i byggteknisk forskrift. Kommunene bør avslå søknader om veger som ikke tar tilstrekkelig hensyn til skredfare eller stille vilkår for linjeføring og teknisk utforming.
Løsmasseskred og skogsveger
Skredhendelser langs skogsveger er ofte forårsaket av at veginngrepet har endret den naturlige dreneringen i lia. I perioder med sterk nedbør
eller snøsmelting kan vann på avveier gi erosjon og skred. Der skredmassene når bebyggelse, offentlige veger eller jernbaner, kan konsekvensene være store.
Løsmasser
Skred utløses vanligvis i de finkornede løsmassene. Silt holder på kapillært vann, og massene kan være fuktige selv i tørre perioder. Dette betyr også at mengden vann som skal til for å mette siltige masser er mindre enn for grus og grov sand, som regnes som selvdrenerende masser.
Hvilke typer skred som går hvor er avhengig av klima, terrengforhold og grunnforhold. Under våre forhold forekommer skred i bratt terreng hovedsakelig i 3 typer løsmasse:
Morenemateriale: Avsatt mer eller mindre direkte av breis under og ved slutten av siste istid. Materialet er lite sortert og inneholder oftest en del finstoff. En stor del av våre skogsområder ligger i områder med morenemateriale.
Glasifluvialt materiale: Materiale avsatt i og av vann i avsmeltningsperiodene ved slutten av siste istid. Består gjerne av grus og sandig materiale.
Innsjøavsatt materiale: silt og finsand (kvabb, mjele). Dette er materiale avsatt i bredemte innsjøer som i dag er uttappet. Under marin grense finner en marin leire og enkelte steder kvikkleire. Leire kan ha stort vanninnhold og ved overbelastning kan leira kollapse og bli flytende.
Veger i leirområder omtales ikke i denne veilederen.
Planlegging av veger i leirområder bør alltid skje i nært samarbeid med geotekniker. Ut fra kornstørrelse vil jordartene klassifiseres som leire, silt, sand eller grus. Styrken til en jordart er i hovedsak avhengig av finstoffinnholdet. Finstoff har evne til å binde og suge til seg vann. Dette er kritisk i forhold til faren for utglidning. Grovere materiale er
mer selvdrenerende og gjerne mer kantet, og vil vanligvis være mindre skredutsatt.
Tabell 1: Kornstørrelser for forskjellige materialer | |
Materialtyper | >Diameter |
Blokk | 600 |
Stein | 60mm – 600mm |
Grus | 2mm – 60mm |
Sand | 0,06mm – 2mm |
Silt | 0,002mm – 0,06mm |
Leire | <0,002mm |
Typer løsmasseskred
Løsmassekred deles inn i følgende typer:
Flomskred: Flomskred er et hurtig, vannrikt, flomlignende skred som opptrer langs klart definerte dreneringsveier (elveog bekkeløp, raviner, gjel eller skar). Vannmassene kan rive løs og transportere store mengder løsmasser, større steinblokker, trær og annen vegetasjon i og langs løpet. Flomskred skiller seg fra jordskred ved at vanninnholdet er større og bevegelsesformen mer flytende.
Jordskred: Tørrere masser enn flomskred der indre friksjon i massene gir mer glidende bevegelsesmønster. Skredbanen kan utvide seg nedover fjellsida avhengig av terrengformen.
Leirskred: Leirskred har andre geotekniske egenskaper enn friksjonsjordarter og gir annen bruddutvikling enn jordskred. De
kan starte i relativt slakt terreng.
Andre skredtyper som også er aktuelle i skogsterreng er snøskred og sørpeskred. Mange steder er skog med på å binde snødekket og redusere muligheten for at skred løsner. Fjerning av skog kan derfor øke faren for slike skred.
Det finnes mange overgangsformer mellom de ulike skredtypene. For eksempel kan et jordskred i en sideskråning utvikle seg til flomskred hvis skredmassene går ut i et elveløp. Steinsprang kan føre til brudd i løsmassedekket nedenfor.
Skred og stabilitet langs veger
I tørr tilstand vil grus lagt i en fylling legge seg opp med sideskråning 35°. Vi sier at materialet har en karakteristisk indre friksjonsvinkel på 35° når den er tørr. Fuktes og mettes grusen med vann, reduseres friksjonsvinkelen. Sand har typisk friksjonsvinkel på rundt 33°, mens silt har friksjonsvinkel ned mot 30°. På ei vegfylling som belastes vil bæreevnen være avhengig av friksjonsegenskapene i massene.
Bæreevnen avtar og fare for brudd øker jo større del av friksjonskreftene som brukes til å holde fyllingen. I en skråning med siltmasser på 30° brukes alle friksjonskrefter til å holde fyllingen, og bæreevnen er i prinsippet 0.
I massetak kan en se steile skjæringer av siltig materiale som står nær vertikalt. Dette skyldes at materiale har sug. Så lenge materialet er tørt bindes partiklene sammen. Stabiliteten til massene i en naturlig skråning er derfor avhengig både av type masse, vanninnhold og skråningshelning. Vanninnholdet avhenger av dybde til fjell, oppstrøms areal og dreneringsforhold, og sjølsagt av forutgående nedbør eller snøsmelting. De fleste naturlige jordskred løses ut i terreng brattere enn 30°, og bruddet utvikles gjerne fra en sone med vanntilsig. Når løsmasser i lengre tid kan ligge like bratt som sin egen friksjonsvinkel, skyldes dette at røtter er med å binde opp jorda og at vegetasjonen beskytter mot erosjon.
For veger kan en skille mellom lokalstabilitet som gjelder selve vegkroppen med tilhørende skjæring og fylling, og områdestabilitet som omhandler stabilitet utenfor området som er direkte påvirket av vegen. I friksjonsjordarter er områdestabilitet vesentlig et problem nedstrøms (lavere enn) vegen, mens en under marin grense, i leire, kan en utløse skred fra nedsiden ved at brudd i massene forplaner seg oppover i løsmassene. Slike bakovergripende skred er typisk for kvikkleireskred. En skjæring fører gjerne til en brattere skråning enn den naturlige skråningen.
Tabellen nedenfor gir retningslinjer for største helning på skjæringer og fyllinger med og uten overflatetiltak. For finsand og silt vil det vanligvis være behov for å beskytte skjæringa. Regn i seg selv er nok til å erodere skjæringer, gjenfylle grøfter og endre dreneringsveger.
Tabell 2: Største helning for skjærings og fyllingsskråninger for veger.
(Figurene 242.1 og 251.1 Statens vegvesen,håndbok 018)
Materiale | Største helningsvinkel uten overflatetiltak | Største helningsvinkel uten overflatetiltak |
---|---|---|
Stein | 1:1,5 | 1:1,25 |
Grus | 1:2 | 1:1,5 |
Sand | 1:2 | 1:1,5 |
Finsand og silt | 1:3 | 1:2 |
Vegfyllinger kan ofte bygges uten spesielle overflatetiltak, men dette forutsetter at fyllinga bygges ut med komprimering av gode friksjonsmasser og godt forankret fyllingsfot.
Ved dosing og bygging i bratte lier er det vanskelig å oppnå en god forankring av fyllingsfoten. For å oppnå god stabilitet bør vegetasjon og organisk materiale fjernes fra fyllmassene og fra områder der
fyllinga skal etableres. Det kan være aktuelt å etablere en flate for fyllingsfoten. I særlig bratt terreng bør en unngå å legge vegbanen ut på fylling. I stedet bør en utvide skjæringen slik at hele vegbanen blir liggende i skjæring. Massen som fjernes avlaster terrenget, og
veg og terreng vil bedre kunne tåle trafikklast.
Naturlig stabilitet og nedbør
I upåvirkede nedbørfelt har en siden isen forsvant for ca. 10.000 år siden, hatt en rekke ekstreme nedbørsituasjoner med flommer og skred som har
formet terrenget. Terrenget har derfor fått en viss bestandighet mot nedbør- og smelteepisoder. En kan si det har utviklet seg en slags balanse mellom terreng og klima. Renner i skogsterreng kan være et tegn på
tidligere flom- og jordskred, og dette kan være en indikasjon på at det er potensiell fare for nye skred i tilsvarende terreng.
På begge bildene, figurene 1 og 2, ser en løsmasserenner i hogstfeltene. Disse rennene samler vann og
er en del av det naturlig utviklete systemet for
drenering av overflatevann i liene. Hvis
dreneringsarealet og dermed vanntilstrømningen til hver av rennene ikke
øker, vil heller ikke skredaktiviteten
sannsynligvis øke. De naturlig skapte
rennene har gjort terrenget mer bestandig mot skred. Områdene mellom
rennene er ikke tilpasset like stor
vannmengde som rennene, og disse
områdene vil kunne bli ustabile hvis de
blir utsatt for konsentrerte vannutslipp.
Erfaringsmessig vil faren for skred øke
markert i nedbørepisoder med døgnnedbør større enn 50-års døgnnedbør
(døgnnedbør ved 50 års returperiode).
Langs vestkysten av landet tilsvarer
dette rundt 6 – 8 % av årsnedbøren.
Forutgående nedbør og snøsmelting er
også av betydning, fordi det skal mindre
nedbør til før det oppstår ustabile forhold dersom
massene er vannmettet på forhånd. Skredhyppigheten
i områder med kystklima er høyest på høsten, mens
det i innlandet går flest skred om våren i forbindelse
med nedbør, snøsmelting og teleløsning. Langs
kysten vil det være størst skredfare under langvarig og
kraftig regnvær som kan vare flere i døgn. I innlandsklima vil skredfaren vanligvis oppstå ved kraftig
regnvær av kortere varighet, typisk rundt 4 – 6 timer.
På samme måte som i ei veggrøft vil det over tid
samle seg masse og organisk materiale i renner og
bekkeløp. Disse massene kan være tilgjenglig for
erosjon under etterfølgende kraftige
regnværsperioder.
Erosjon og masseføring
Vann har evne til å løse opp finstoffer og transportere masser både i vannet og ved bunntransport. Finsand er lettest eroderbart, silt og leire mer motstandsdyktig på grunn av kapillære krefter. Morenemasse består av både fin og grovt materiale, og dersom finstoff vaskes ut, kan også grovere masser forflyttes. For å unngå erosjon i f.eks. vegfyllinger er det en fordel med velgraderte masser. I velgradert masse får en filter-virking som hindrer utvasking av enkeltpartikler, og en får dannelse av erosjonshud som er motstandsdyktig mot erosjon. Dimensjonering av erosjonssikring i grøfter og ved kulvertutløp er omtalt i kapittel 5. I elver og bekker vil en i praksis alltid ha en viss masseføring, der det under normale forhold er en
balanse mellom materiale inn og ut av løpet. Ekstreme hendelser kan føre til et plutselig brudd i bunnmaterialet og utrasning fra elvebreddene. En
slik destabilisering av bunnmaterialet i bratte vassdrag gir gjerne flomskred.
For å unngå erosjon på bratte grusveier kan en etablere nedsenkede stål- eller trerenner på tvers av vegen for å lede vann sikkert ut til sidene av veien, fortrinnsvis til innsiden av vegen. Både vegfyllinger og skjæringer samt naturlige skråninger der overflatevann konsentreres kan være kilder for flomskred. Også hjulspor på hogstflater med brudd i det organiske topplaget vil være potensielle kilder for erosjon og dermed flomskred.
Naturlig drenssystem i dalsider og endringer som følge av veg
I ei dalside vil en vanligvis ha en rekke bekker som vegen må krysse, og der det derfor må legges kulverter. Dersom løsmassene er godt drenerte, eller en er i et tørt område, kan en stor del av avrenningen også foregå i grunnen. I dalsider med få eller ingen definerte bekker vil avrenningen i skogshellinga foregå hovedsakelig som diffust sig av grunnvann. I tørrværs-perioder er sannsynligvis veggrøftene tørre og avrenningen kan synes å være problemfri. Problemet oppstår under nedbør- og
avsmeltingsepisoder der vannet avskjæres av grøfter og ledes langs skråningen til nye punktutslipp. En skogsveg vil vanligvis bli planlagt med minst mulig masseforflytning og skjæring på innersiden. Ei skjæring ned i løsmasser vil samle mer vann i grøftene enn det som kun renner på overflaten. Omfang av drenssystemet må derfor også vurderes under
bygging. Ei vegskjæring med grøft i bunn virker som ei takrenne både for overflatevann og sigevann i grunnen. Veg som bygges opp av stedlige masser, vil bryte utvaskede drenerende soner i grunnen og virke tettere enn uforstyrrede masser. I forbindelse med vegbygging vil det være en utfordring å opprettholde den naturlige dreneringen og unngå at vann blir
konsentrert ut i skråningen nedenfor vegen i større mengder enn det som er naturlig.
En annen kjent problemstilling er at en veg får lavpunkter med kulvertplasseringer slik at vann konsentreres og ledes ut i terreng der det opprinnelig ikke er naturlig bekk eller drensveg. Dette kan gi opphav til økt skredfare for nedenforliggende arealer, selv ved små vannmengder.
I en periode ble det utført storstilt drenering av myrer i Norge. Raskere avrenning (mindre naturlig demping) gir større flomtopper. Effekten av disse drenstiltakene er sannsynligvis mindre i dag, men en skal også være oppmerksom på de samme effektene ved anlegging av hyttefelt.
Skogskjøtsel i skredutsatte områder
Skog bidrar til å dempe skredfare både ved å binde jord, stanse steinsprang og hindre utløsning av snøskred og jordskred. Basert på fordeler med skog i områder med skred, bør en ha en plan for skogskjøtsel. For skog og skogskjøtsel kan en liste opp følgende
fordeler (+) og ulemper (-) i forhold til skred:
- Steinsprang dempes i skog og reduserer rekkevidden til mange mindre enkeltblokker
- Røtter binder torv og øvre jordlag utsatt for grunne skred og erosjon
- Planter sørger for vannopptak og sug i jorda, og vegetasjonen demper påvirkningen av nedbør direkte på marka
- Hindrer utløsning av snøskred
− Skog kan virke drivende på jordskred ved rotvelt og opprivning av det erosjonsbeskyttende humuslaget. Avvirking av skog over større områder i bratt terreng kan øke skredfaren. Størrelsen på hogstflater bør derfor vurderes i forhold til skredfare. I Norge er det vanligvis tynt jorddekke og flathogst alene fører sjelden til skred. Det er kjørespor og sår i terrenget etter skogsmaskiner og vegbygging som gir konsentrasjon og angrepspunkter for vann som er problemet. Det er ikke noen fasit på hvilke treslag som er gunstig for å redusere skredfare. Dette er avhengig av lokalt jordsmonn og klima. Vanligvis er blandingsskog med ulik aldersammensetning positivt for å redusere
skredfaren. - Lokal historie og naturlig suksesjon virker ofte inn på utviklingen av skogbestandet. En planlagt avvirkning eller skjøtsel av skogen bør baseres på artskunnskap kombinert med lokal kunnskap. Skredmateriale kan gi tilførsel av mineraler i et ellers næringsfattig
jordsmonn og i tiden mellom skred kan ulik skog naturlig etableres. Or er en pionerart som indikerer at andre arter ikke har rukket å etablere seg. Basert på hvilke arter som er etablert gir skogen en indikasjon på tidligere skredaktivitet
Hydrologi og flomberegning
Ved bygging av skogsveger er det viktig å ha kjennskap til avrenningsforholdene (hydrologien) i området der vegen skal bygges. Kunnskap om flommer og flom-beregning er også viktig når vi skal dimensjonere grøfter, kulverter og erosjonssikring i forbindelse med veger.
Avrenning
Alle tverrsnitt i en elv eller en bekk samsvarer til et tilhørende nedbørfelt, og avrenningen er den totale vannmengden som renner ut fra et nedbørsfelt. I tillegg til varighet og intensitet i nedbør, type nedbør (snø eller regn) og snøsmelting er størrelsen på avrenningen på et bestemt tidspunkt avhengig av nedbørfeltets størrelse, form, topografi og andel innsjøer og plasseringen av dem i nedbørfeltet. Også vegetasjonsforhold, eventuell frost i bakken, tykkelsen på løsmassedekket, markfuktighet, grunnvannsnivå og fordampning har betydning. Avrenningen varierer fra region til region i landet avhengig av de klimatiske forholdene. Det er for eksempel større avrenning på kysten av Vestlandet enn på Østlandet.
Data og beregning av avrenning og vannføring
Nedbør og andre klimafaktorer måles av Meteorologisk institutt (www.met.no og www.eklima.no), mens vannstand og vannføring måles av NVE (www.nve.no). Nedbør måles ved ca 500 stasjoner og vannstand og vannføring måles ved ca 600 målestasjoner i Norge. Data fra disse er grunnlag for å beregne avrenning, flommer og for å utarbeide
flomstatistikk.
Det er vanlig å måle og oppgi mengde nedbør i millimeter. 1 mm nedbør over et areal på 1 m² tilsvarer 1 liter vann eller 1000 m³ pr km². Vannføring måles indirekte ved å måle hastigheten på vannet og tverrsnittet på løpet som vannet strømmer gjennom, og oppgis i liter per sekund (l/s) eller
kubikkmeter per sekund (m³/s). På målestasjoner for vannføring har man på forhånd funnet en sammenheng mellom forskjellige vannføringer og vannstander i elva, og man måler bare vannstanden. Det overføres daglig data fra ca. 350 målestasjoner til NVE, og vannføringen beregnes automatisk.
Avrenning oppgis i l/s/km². NVE har beregnet midlere årsavrenning for perioden 1961 – 90 for hele Norge. Resultatene er tilgjengelige via internett på NVEs karttjeneste (http://www.nve.no/no/Vannog-vassdrag/Databaser-og-karttjenester), eventuelt som trykte kart. Ved avlesing av «isohydater» (avrenningskoter) finner vi årlig middelvannføring for perioden 1961 – 90 hvor som helst i landet i l/s/ km². Figur 8 viser et utsnitt av ett slikt kart. Årlig middelavrenning varierer i Norge fra under 10 l/s/ km² (300
mm/ år/ km²) til over 130 l/s km² (4000 mm/år/km²).
Flomberegning
Beregning av flommer er et omfattende tema. NVE gir opplysninger og råd til de som trenger assistanse. Både NVE og konsulentbransjen kan også utføre både enkle og mer kompliserte flomberegninger. Der kostnadene og eller konsekvensene av feildimensjonering av stikkrenner, grøfter og kulverter er store er det nødvendig å benytte fagfolk med hydrologisk og meteorologisk kompetanse til beregning av flommer og nedbørsintensitet med ulike gjentaksintervall. Stikkrenner og kulverter skal dimensjoneres etter flommer med et gjentaksintervall mellom 20 og 50 år. Gjentaksintervallet er et mål på hvor mange år det i gjennomsnitt er mellom hver gang en bestemt flomvannføring overskrides. En flom med et gjentaksintervall på 20 år (Q20) har en sannsynlighet på 1⁄20 eller 5 % for å finne sted et hvilket som helst år. Tilsvarende vil en 50-års flom ha en sannsynlighet på 2 % (1/50) for å finne sted et hvilket som helst år. Det er tilfeller hvor store flommer har kommet på hverandre over flere påfølgende år. Det skilles ofte mellom flomberegninger i svært små nedbørfelt (<0,5 km²), små nedbørfelt (<20 km²) og store nedbørfelt som kan være flere tusen kvadratkilometer store. Flomberegningen skjer i hovedsak etter følgende metoder: Flomberegning på grunnlag av frekvensanalyse av vannføringsdata fra representative målestasjoner. Flomberegning på grunnlag av regionale flomformler. Flomberegning på grunnlag av en hydrologisk modell som ut fra et gitt nedbørforløp simulerer et flomforløp. Flomberegning på grunnlag av avrenningskoeffisienter (den rasjonelle formel) og regnintensitet. For bygging av skogsveger vil metoder for små nedbørsfelt være mest aktuelle, det vil si de to nederste metodene. Alle metodene for flomberegning er beskrevet i Vassdragshåndboka (NVE, 2010) og vi
gjengir et kort utdrag av flomberegning ved hjelp av
den rasjonelle formell.
Flomberegning i svært små nedbørsfelt 0,2 – 0,5 km². Den rasjonelle formel
Den «rasjonelle formel» benyttes ofte til enkle
overslag for dimensjonering av avløpsledninger i
tettsteder. Denne metoden anbefales ikke benyttet for
felt større enn 0,2 – 0,5 km².
Avrenning Q i m3/s er gitt ved:
Q = C · i · A
C = avrenningsfaktor (dimensjonsløs)
i = dimensjonerende nedbørintensitet, (l/s/km²)
A = feltareal i km²
Avrenningsfaktoren C, som er et uttrykk for den totale nedbørsmengden i et område som renner bort som overflatevann, er avhengig av flere forhold ved nedbørsfeltet som vegetasjonsdekke, fall, grunnforhold og utbygging. Denne faktoren varierer erfaringsmessig fra opp mot 0,9 i urbane områder og områder med bart fjell, til ned mot 0,1 i parker og
områder med dyrka mark, se tabell 3.
Dimensjonerende nedbørintensitet (i) må bestemmes for et gitt gjentaksintervall og med en varighet lik feltets konsentrasjonstid tc (se under). Nedbørsintensitet for ulike gjentaksintervall og varighet kan
man finne på nettsiden www.eklima.no under fanen statistikk og hyppighet for nedbør og ved å velge rapporten ’nedbørintensitet – returperiode – (sammenhengende nedbør)’ og deretter velge data for
en representativ nedbørsstasjon. Det er ikke nødvendigvis en nedbørsstasjon som er i nærheten av nedbørsfeltet som er den mest representativ, og valg av stasjon bør gjøres i samråd med hydrolog/
meteorolog.
Tabell 3. Avrenningskoeffisient C for nedbørsfelt med forskjellig dekke.
Fra: Vassdragshåndboka, 1998.
Overflatetype | Avrenningsfaktor |
---|---|
Betong, asfalt, bart fjell og lignende | 0,6 – 0,9 |
Grusveger | 0,3 – 0,7 |
Dyrka mark og parkområder | 0,2 – 0,4 |
Skogsområder | 0,2 – 0,5 |
Konsentrasjonstiden (tc) er tiden vannet bruker fra ytterst i feltet til utløpet/ målestedet. Denne tiden varierer mellom ulike felt avhengig av både størrelse og egenskaper ved nedbørfeltet (sjøareal, urbaniseringsgrad, høydeforskjell i feltet osv.). For naturlige felt (f.eks. skogsområder) kan følgende formel brukes:
tc = 0,6 ∙ L ∙ H‑0,5 + 3000 ∙ Ase
der:
L = lengde av feltet, m
H = høydeforskjellen i feltet, m
Ase = Effektiv sjøprosent (Ase) defineres som 100 · ∑ ( Ai · ai ) / A², der ai er innsjø i’s overflateareal i km², Ai er det totale feltarealet til samme innsjø i km² og A er hele nedbørfeltets areal.
Vegens utforming og drenering
Normaler for landbruksveier med byggebeskrivelse (Landbruksdepartementet 1997) beskriver vegkroppens konstruksjon og vegens geometriske utforming. Avvik fra Normalens krav til skjæringer, fyllinger og drenering, og manglende hensyn til jordarter og hydrologi i vegkorridoren går igjen der skoglig aktivitet har utløst løsmasseskred. Enkelt sagt: Vegens drenssystem kollapser og vannet tar nye veger.
Vegkroppen
Normalene stiller krav til massenes kornfordeling i bærelag og slitelag. Til bærelag brukes ofte usortert, stedegen egnet masse. Til slitelag brukes bearbeidet masse, og i stigning fra 10 % og brattere skal det
brukes knust masse. Denne står bedre mot slitasje og vannets graving.
For å drenere vegkroppen bygges de enkelte lagene opp med tverrfall som vist i figuren under.
Skråninger
Alle skråninger skal utformes med en hellingsvinkel som er mindre enn massenes naturlige rasvinkel.
Skogen skal være ryddet minst 2 meter utenfor grøftekant, skjæringstopp og fyllingsfot. Skjæringsskråninger skal renses for torv, stein, røtter og annet som kan rase ned i grøfta.
I skjæringer med løse, ustabile jordmasser skal det mellom grøft og skråning lages plass for rasmasser. På spesielt vanskelige steder må det brukes forstøtningsmur eller andre sikringstiltak.
I områder med stort vannsig i lia kan avskjæringsgrøft, dvs. terrengrøft ovenfor skjæringen, være et sikringstiltak.
Omregningstabell | % | ° | g |
---|---|---|---|
10:1 | 84° | 94g | |
2:1 | 200% | 64° | 71g |
1:1,25 | 80% | 39° | 43g |
1:1,5 | 67% | 34° | 37g |
1:2 | 50% | 27° | ° 30g |
Grøfter
Grøftedybden skal være minimum 20 cm under planum for å drenere ut vegkroppen, og bunnbredden minimum 30 cm. Grøfter og grøftedybden skal tilpasses de stedlige dreneringsforhold (overflatevann, grunnvann og ekstraordinært tilsig). Eksisterende
bekker og grøfter skal holdes intakte. Grøftene skal gis jevnt fall og renskes i bunn og sider.
Framstikkende fjell og større steiner fjernes. Under vanskelige grunnforhold skal grøftene steinsettes for å hindre utgraving og erosjon.
Erosjonssikring av grøfter
Der grøften får stort fall og der den drenerer større flater kan vannhastigheten og vannmengden bli så stor at det er nødvendig å erosjonssikre grøfta, dvs. steinsette den slik at vannet ikke river med seg jord og løsmasser.
Tabell 6 kan brukes til å finne hvilke vannhastigheter grøfter med forskjellige dekke tåler før vannet eroderer i massene. Manningstallet er et måltall for ruheten i løpet.
Vannhastigheten (V – m/s) og vannføringen
(Q – l/s) kan beregnings ved hjelp av følgende to
formler:
V = Q/(A·1000) og
Q = M·A·R⅔·L½ ·1000
der:
Q = grøftas vannføring, l/s
M = Mannings tall
A = tverrsnitt av grøfta, m²
R = hydraulisk radius av grøfta A/P, m
P = våt omkrets av grøfta, m
L = lengdefall, m/m
Regneeksempel:
For en grøft tilvarende den i figur 14 med dybde 0,28 m, bredde ca 2m og bunnbredde 0,5 m er tverrsnittet A = 0,35 m², våt omkrets P = 2 m og hydraulisk radius R = A/P = 0,176 m. Lengdefallet er 0,04.
Tabell 6. Vannhastigheter og Manningstall for grøfter med ulik dekke.
Fra: Statens vegvesen, Håndbok 018 Kledningsmateriale i grøft
Kledningsmateriale i grøft | Mannings tall M | Vannhastighet uten fare for erosjon m/s |
---|---|---|
Betongkledning | 50 – 80 | 2,5 – 5,0 |
Asfaltert dekke | 60 – 75 | 2,0 – 5,0 |
Steinsetting (jevnt utlagt) | 30 – 60 | 2,0 – 5,0 |
Grus | 30 – 50 | 1,0 – 1,5 |
Småstein | 30 – 50 | 1,2 – 2,0 |
Jord uten vegetasjon | 25 – 30 | 0,5 – 0,8 |
Jord med lett vegetasjon | 20 – 30 | 0,5 – 1,2 |
Ujevn steinkledning | 25 – 30 | 1,5 – 3,0 |
Jord med kraftig vegetasjon | 15 – 25 | 1,0 – 2,0 |
Naturlig bekk og elv | 5 – 40 |
I en grøft med ru dekke er Manningstallet ca 25 og vannføringen beregnes til:
Q = 25 · 0,35 m² · 0,176⅔m · 0,04½ · 1000 = 550 l/s
Vannhastigheten kan beregnes til:
V = 550 l/s/(0,35 m² · 1000) = 1,57 m/s
Kulverter, stikkrenner, gjennomløp og rør
Kulverter er vanngjennomløp på tvers av vegen med overliggende fylling og åpent inn- og utløp. Stikkrenner er kulvert med maksimum 1000 mm fri åpning.
Kulverter skal dimensjoneres etter nedbørs- og avrenningsforholdene i området til en flomstørrelse som gjentar seg i gjennomsnitt hvert 25 – 50 år, (Q25-₅0 ). Krav til minste indre diameter (ID) er 300 mm. I nedbørsrike områder og bratt terreng anbefales det å øke indre diameter til minst 400 mm. Kulverter skal dimensjoneres og legges i samsvar med prosjekteringsplanen for vegen. En må tilstrebe å bevare alle eksisterende bekkeløp. Det vil si at en legger kulverter og stikkrenner i alle bekkedaler og terrengsøkk og unngår sammenføring av flere bekker. For renner som kun har drensfunksjon fra vannlommer og små tilsig kan rør med indre diameter ned til 150 mm benyttes.
Kulverter bør følge bekkens lengderetning. Kunstig vinkel ved innløp og utløp bør unngås. Kulverter som skal ta grøfte- og avløpsvann bør
legges i ca 60° vinkel i forhold til grøften og ikke vinkelrett for å spare lengde. Rørene skal være tilstrekklig lange slik at vegbredden ikke reduseres. Rørene bør være selvrensende, dvs. ha et fall på 3 – 7 %. Større helling kan føre til utvasking ved utløpet.
Ved kryssing av fiskeførende vannløp skal det brukes konstruksjoner som gjør at fisken kan passere uten hinder (se håndboken «Slipp fisken fri» DN Håndbok 22 – 2002).
Avstanden mellom kulvertene skal tilpasses topografien og terrengets naturlige drenering. Ved veger i lange lisider og områder med mulig skredrisiko og ved stor nedbørsintensitet, er det viktig å bruke kort avstand mellom rennene og rør med tilstrekkelige dimensjoner. Innløpet må sikres med steinsatte sedimentasjonsgroper og utløpene erosjonssikres der dette er nødvendig (se under). I bratt terreng ( >55 %, >30°) bør en erosjonsforebygge ved å bruke store dimensjoner dvs. å dimensjonere til 100 års-flommen (Q100 ) med
minstekrav på indre diameter 400 mm.
Dimensjonering og hydraulisk utforming av kulverter
Når vannføringen er funnet kan kulverten, røret gjennom vegen dimensjoneres. Normalt dimensjonerer en røret slik at det ikke skal fylles med vann (frispeilstrømming).
Kapasiteten til kulverter kan enten være styrt av forholdene kun ved innløpet ( innløpskontroll) eller av kulverten som helhet (utløpskontroll). Kulverter med stort eller middels stort fall (>10 – 20 ‰) samt korte kulverter har vanligvis innløpskontroll, mens utløpskontroll er karakteristisk for lange kulverter med lite fall.
For vannløp på landbruksveger er kapasiteten oftest
knyttet til innløpet som funksjon av:
- Rørdiameter
- Innløpets utforming
- Vannstanden ved innløpet
Ved innløpskontroll er kulvertens kapasitet gitt ved vannstanden ved tilløpet y1 og innløpets (rørets) diameter/dimensjon D og geometri. I strømningen som i figur 12 er det fritt vannspeil i innløpet. Dette
vil være tilfellet inntil vannstanden i tilløpet til kulverten tilsvarer y₁/D ≈ 1,2 (Berg, A. 1992).
På landbruksveger søker vi frispeilsstrømning for å hindre opphoping av flytende gjenstander i tilløpet og for å ha en viss reservekapasitet dersom innløpet allikevel dykkes, d.v.s. vannet står over innløpet. I
dimensjonering regner vi faktoren y₁/D = 1,0
A. Frontmur, rettvinklet på rørets lengderetning og rett rør. Vingemur gir liten effekt på rørformede kulverter. Hydraulisk kapasitet: 100%
B. Innløpet formet etter helling på grøfteskråningen. Hydraulisk kapasitet: 97%
C. Utstikkende rørende. Hydraulisk kapasitet: 85%
Enkel dimensjonering av vannløp – tverrsnittarealet
En enkel måte å vurdere rørdimensjonen er å måle
tverrsnittarealet, AC i m² på vannløpet. I terrenget
(eller i vegetasjonen) kan en se hvor høyt vannet har
gått ved stor vannstand/flom.
(B₁ + B₂)/2 · D = AC.
B₁ = bredden på løpet ved høyeste vannstand
B₂ =bredden på bunnen av vannløpet
D = Dybden ved høyeste vannstand (normal + flom)
Kulvertkrysninger ved lavpunkt – forebyggende tiltak i flom- og skredutsatte områder
I et hvert lavpunkt på vegen må en påse at kulverten
er tilstrekkelig stor, og det må gjennomføres regelmessig tilsyn og vedlikehold for sikre at kulvertene er
åpne.
Innløp til kulverter skal vanligvis være nedsenket og
steinsatt foran innløpet for å samle opp slam og sand
(sandfang). Under normale værforhold vil slike tiltak
vanligvis virke etter sin hensikt. Ved ekstreme nedbørhendelser derimot er det svært vanskelig å sikre
seg mot gjentetting av kulvertinnløpet, fordi masseføringen i grøftesystemet overstiger kapasiteten til
sandfanget. Mengden masse som er tilgjenglig for
erosjon i ei skjæring og i grøfta er som regel langt
større enn grøftekapasiteten.
Et alternativt forebyggende tiltak er å legge vegen
som et steinsatt lavpunkt over enkelte kulverter slik at
vann kan renne over vegen uten å erodere dersom
kulverten går tett. Figur 15 illustrerer dette. Hensikten er at veien skal være inntakt selv etter at
kulverten har gått tett eller har for liten kapasitet i
forhold til avrenningen. Dette vil sikre at drensvannet
slippes kontrollert ut på ønskede steder med naturlig
drenering. Det er oftest bedre at vegen skades noe i
slike planlagte og tilrettelagte lavpunkter enn at
grøfta leder vann ukontrollert videre med mulighet
for langt større skader lengre ned i grøftesystemet.
Flombru er et alternativ til store kulverter eller bru på
permanente veger. Fylling med kulverter blir støpt
inn i armert betong. Betongdekket går opp over øvre
flomnivå for å hindre utgraving av vegen.
Tverrsnittarealet, Ac m2 | ID , mm |
---|---|
0,071 | 300 |
0,126 | 400 |
0,196 | 500 |
0,283 | 600 |
0,385 | 700 |
0,502 | 800 |
0,646 | 900 |
0,785 | 1000 |
1,130 | 1200 |
1,539 | 1400 |
2,010 | 1600 |
2,543 | 1800 |
3,140 | 2000 |
Traktorveger
Ved kryssing av flombekker på traktorveger kan et vad (steinsatt overflate i bekkens nivå) være et alternativ til stikkrenne/kulvert. Steinsettingen må
være solid nok til å tåle store flommer..
I lengre, bratte stigninger vil en steinrenne (dump av grovere stein på tvers av vegen) redusere vannhastigheten i vegbanen og fungere som overflaterenne/ stikkrenne.
Overflaterenner
Overflaterenner vil avskjære regn og smeltevann som renner i vegen og er mest aktuelt på bratte veger i område med hyppig, stor nedbørsintensitet. For å være selvrennsende bør vegens stigning være over 10%. Overflaterenner krever spesiell oppmerksomhet ved vedlikehold av vegbanen (brøyting, høvling og grusing).
Rennene er produsert av galvaniserte stålprofil. Armco vegrekkverk profil er brukt, men profilet har stor åpning 194 mm og ubehaglig å kjøre over med personbil. En renne produsert i Østerrike har bedre
egenskaper. Trerenner av plank har mindre holdbarhet.
Dersom det finnes gode sidegrøfter og stikkrenner, bør overflaterennene legges innover mot vegens øvre kant. Sand og grus fra vegbanen vil samles i grøften og kan legges inn i vegbanen igjen. Der det ikke er
gode sidegrøfter og stikkrenner legges overflaterennene utover, mot vegens nedre kant. Der det kan være fare for erosjon må utløpet erosjonssikres.
Frost, tele og isgang
I områder med kjøving og igjenfrosne stikkrenner er
montering av tineslange et godt tiltak. En ¾ – 1”
slange legges i røret og henges opp ved innløpet og
tettes med en kork. Ved utløpet legges slangen så det
ikke kommer inn vann som kan fryse. Ved å kjøre
damp/varmt vann gjennom slangen åpnes et hull i
isen så vannet kan begynne å renne. Brukes smeltevann til tining bør slangen være noe tykkere.
Isgang med tetting av kulvert fører ofte til oppdemning og utgraving av vegen eller at vannet tar nye
veger. Overløp oppe i fyllingen kan redusere risikoen.
Erosjonssikring av kulvertutløp
Ved utløpet av kulverter og stikkrenner, og også ved utløpet av overflaterenner, kan vannet ha stor hastighet. Består bunnen av finkornede masser kan det dannes store erosjonsgroper. Det kan føre til undergraving av kulvertutløp og vegskråning. Derfor er det
viktig å sikre utløpet mot erosjon.
Erosjonssikring ved utløpet av større kulverter er beskrevet i NVEs «Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein» (NVE, 2009) og Vassdragshåndboka (NVE, 2010). Enkel steinplastring under
utløpet som passer for mindre kulverter er beskrevet her.
Ved fri utstrømning fra kulverten vil hastigheten være gitt av vannmengde, dimensjon, friksjon, helning og lengde på kulverten. Tabell 9 viser vannhastighet ved utløpet av rørkulverter i plast og betong med forskjellige dimensjoner, lengder og fall ved dimensjonerende kapasitet. Tabellen viser at det er fare for
erosjon allerede ved en kulverthelning på 15 ‰, slik
at området nedstrøms kulverten må sikres der det er
løsmasser som kan eroderes.
Figur 23 viser den maksimale vannhastigheten som kan tillates ved ulike partikkelstørrelser dersom vi skal unngå erosjon.
Terrengkjøring ved skogsdrift
– enkle driftsveger
I bratt terreng blir det kjørt med skogsmaskiner
enten rett opp og ned ved opp til 40 % helling, eller
på midlertidige planerte driftsveger i lisiden. Ved
kjøring på torv og finkornige jordarter blir det
kjørespor. Økt vanninnhold reduserer bæreevnen.
Vannet følger kjøresporene og erosjonen øker med
bratthet og vannmengde. Kjøresporene og driftsvegene kan endre den naturlige dreneringen i lisiden.
I bratt terreng hvor en får vanngraving i kjøresporene
bør en om mulig flate ut driftsvegen med visse
mellomrom for å redusere vannhastigheten og få
avsatt utgravet finmasse. Dette er særlig viktig ned
mot opparbeidet veg for å unngå å tette igjen grøfter
og stikkrenner.
Figur 27. Kjørespor ved terrengkjøring.
Foto: Truls-Erik Johnsrud.
Miljøstandarden Levende Skog pålegger skogbruket
å reparere kjøreskader i terrenget. Vann fra kjørespor
bør dreneres ut på fastmark eller myr for å filtrere ut
sedimentene før vannet når ned i bekker og vann.
Risikoen for erosjon og løsmasseskred bør være med i
vurderingen av om skogen kan drives som traktordrift
med tette driftsveger i løsmassene eller som taubanedrift til opparbeidede skogsbilveger.
Vegvedlikehold
Klima og trafikken sliter på vegen. Vannet følger hjulsporene i slitelaget og erosjon er den største nedbrytende klimafaktoren. Vegkanter som gror
igjen, dårlig drenering, grøfter og stikkrenner som forfaller, og bratte skråninger med utglidninger er blant de vanligste feil og mangler på
landbruksveger. På veger som er bygget med offentlige tilskudd er vegeier forpliktet til å opprettholde vegen i den standard, vegklassen den er bygget. Kommunen er her kontrollinstans.
Kantrydding
Kantrydding er første bud i vegvedlikeholdet. Vegbredden skal opprettholdes og dreneringen fungere. Lys og luft må inn så vegen tørker opp om våren og etter nedbørrike perioder. Det skal være fritt for høyere vegetasjon og greiner minst 1 m utenfor grøftekanten, dvs. minst 2 m
utenfor kjørebanen på hver side. I svinger og vegkryss må ryddebredden økes for å gi tilstrekklig sikt. Kantrydding utføres mest effektivt med et ryddeaggregat montert i krana på en redskapsbærer, traktor, skogsmaskin, mindre hjullaster o.l. eller et akkumulerende fellehode for å samle virke til biobrensel.
Grøfter
Noe av det viktigste for å få en landbruksveg til å fungere er gode grøfter og kuv på vegbanen så vannet renner av. Graskanten på vegskulderen og vegetasjon i grøftekanten tar fort overhand og hindrer avrenning fra vegbanen samtidig som masseutglidning fra grøftekanten og sideskråninger tetter igjen grøfta. Krattrydding og grøfterensk bør gjøres regelmessig.
Masseutglidninger ned i grøfta skjer oftest i sterke nedbørsperioder. Spesielt utsatt som følge av overflateavrenning er skråninger med mye finstoff og lav infiltrasjonskapasitet. Reparasjoner er vanskelige så
lenge massene er vannholdige. Ofte lønner det seg å vente med å fjerne masse og påføre nye til de stedlige massene har tørket opp. Partier som sklir ut må stabiliseres med motfylling. Fyllingen virker som en
motvekt og massene må være grovere enn de massene som skal holdes på plass. Motfyllingen må ligge på et solid fundament som ligger lavere enn grøftebunnen.
Grøfterensk
Med en stikkspade kan en utrette mye forebyggende grøfterensk. Ved større grøftedybder og vanskeligere masser er gravemaskin det mest effektive. Gode vegmasser sorteres ut og legges tilbake i kjørebanen.
Annen masse deponeres utenfor vegen og jevnes ut med terrenget eller kjøres bort.
Kulverter og stikkrenner
Kulverter dimensjoneres under prosjektering av vegen. Underdimensjonerte og tette kulverter har ført til betydelige skader på vegen og omgivelsene ved intensiv nedbør og flom. Kulverter ettersees hvert år. Innløpet og utløpet må renskes for vegetasjon og løsmasser som hindrer vannløpet. Rennene kan fort bli tettet igjen av løsmasser, kvist o.l. Sandfanget ved innløpet renskes. Disse bør være minst 2 m lange, 50 cm dype og så brede som mulig. Rørene bør ha så stort fall at vannstrømmen rensker røret for sand og grus ved selvspyling. Deformerte og skadde rør i skiftes ut.
Forming av kjørebanen
Kjørebanen formes under vegbyggingen ved avretting av bærelaget med tverrfall og dosering før slitelaget leggers på. Tykkelsen på slitelaget skal være minst 10 cm.
Høvling gjøres for å opprettholde egenskapene til slitelaget. Grusen som trafikken har kastet ut føres tilbake og blandes. Kjørebanen jevnes ut og tverrfallet bygges opp. Vegetasjonen på vegkanten fjernes.
Høvling bør utføres når kjørebanen er fuktig. Til tyngre oppretting av vegbane kreves tung veghøvel (min 10 – 15 tonn). Skjæret må ha rikelig med masse å arbeide med og gå dypere enn bunnen på de
dypeste hullene/hjulsporene.
Traktormontert planeringsskjær, slodd og planskraper er godt egnet for lettere vedlikehold. En får en god bearbeiding av massene på overflaten, men har vanskelig for å skjære dypt nok ved større hull.
Drammensslodden (gummislodden) er satt sammen av dekkbaner fra buss/lastebildekk som står på tvers og er bundet sammen med ståltau. Den trekkes etter en traktor i stropper. Dekk-kantene river opp grusen og ved å skråstille slodden blir grusen ført inn i
vegbanen. Ved flere overkjøringer er den effektiv til å fjerne graskanten på vegskulderen og bearbeide slitelagsgrusen i vegbanen. Den river i liten grad opp større stein og vil skli over overflaterenner. Rennene må da renskes for grus etterpå.
Vintervedlikehold
Snøgrøfter
På veger som er vinterbrøytet bør brøytekanten freses eller høvles ut over veggrøften før snøsmeltingen tar til. Smeltevannet får da en mulighet til å renne ned i grøfta og ikke følge vegbanen. Til opptak av snøgrøfter er kantfres eller tyngre veghøvel godt egnet.
Tining av stikkrenner
Tette stikkrenner kan forårsake stor vann og erosjonsskader på et veganlegg samtidig som trafikkfarlige situasjoner oppstår. Et tidlig tegn på at stikkrenna er frosset igjen er oppdemming i grøfta og isdannelse inn i vegbanen. Et frossent rør må tines før snøsmeltingen setter inn. Det er om å gjøre å få til et lite hull. Når vannet først har begynt å renne utvides hullet og isen forsvinner. Isen smeltes ved å føre en slange med damp innover i røret. Montering av tineslange i stikkrenner letter arbeidet med renner som ofte fryser igjen.
-
Steinar Lyshaug
Steinar er senior prosjektleder, og har fagansvaret for infrastruktur. Steinar kaller seg selv «prakademiker», og har lang fartstid i veifaget, både teoretisk og praktisk. Utover å brenne for skogbrukets blodårer (altså skogsveiene), har Steinar engasjert seg i skog og naturfare-tematikken i flere år. I tillegg har Steinar jobbet mye med skogbruksplanlegging helt fra han gikk ut fra NLH i 2000.