Skogsveier og skredfare

Enkelte skred forår­saket av skog­veger har medført store skader på bebyg­gelse og veger. Det er derfor god grunn til å vise aktsomhet ved bygging og drift av skogsveger i bratt terreng. Skredene ved Mel, Telemark i 1982 og 1983 ble utløst på nybygget skogs­bilveg i bratt liside, 35° helling med løsmasser. Snøsmelting i fjellet og 60 mm nedbør dagen før, førte til utra­sing av løsmasser i grøft og tetting av stikk­renner som utlø­sende faktor for skredet. Skredet i Innfjorden, Romsdal i 1991 skyldes at løsmasser tettet stikk­ren­nene på en skogsveg og vann­flommen utløste skredet. I 1997 gikk det et nytt skred i den samme lia. 

Normaler for land­bruks­veger med bygge­be­skri­velse Landbruks- og matde­par­te­mentet (1997) gir retnings­linjer for utfor­ming av vegen i henhold til vegklas­senes tekniske stan­dard. Tiltak i vegan­legget kan gjøres for å redu­sere skade­ri­si­koen ved ekstrem nedbør og flom. Vurdering av skred­ri­siko bør være med i forvalt­nings­pro­se­dyren i utsatte områder. Dette gjelder særlig der vegen går i bratt terreng eller i leir­ter­reng der det kan være fare for kvikk­leire­skred. Der vegen skal gjen­opp­bygges etter det har gått skred er det fornuftig å søke å avklare hvorfor det har gått skred og gjen­opp­bygge vegen slik at en unngår nye skredhendelser.

Skogeier har et sjøl­stendig ansvar for å påse at skogsveger og andre terreng­inn­grep ikke medfører skade på omgi­vel­sene og fare for liv og helse, for eksempel utlø­sing av skred. Dette fremgår bl.a. av granne­lova, der det i § 2 heter: ”Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller utur­vande er til skade eller ulempe på granne­ei­gedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.”

Dette ansvaret følger også av vann­res­surs­loven. De fleste skogsveger vil på en eller annen måte endre den natur­lige drene­ringen av vass­drag. Selv små vass­drag uten årssikker vann­fø­ring er defi­nert som vass­drag etter vann­res­surs­loven. Alle tiltak i vass­drag som endrer vass­dra­gets leie, strøm­ret­ning og hastighet defi­nert som vass­drags­tiltak. For vass­drags­tiltak
gjelder kravet:
”Enhver skal opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vass­draget for allmenne eller private inter­esser”, og videre: ”Vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rime­lighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom.” Aktsomhetskravet gjelder både nye inngrep og ved drift og vedli­ke­hold av eksis­te­rende anlegg. Forbud eller andre restrik­sjoner mot vegbyg­ging pga. skred­fare kan følge av kommune­pla­nens arealdel eller regu­le­rings­plan (hensyns­soner med bestem­melser). Restriksjoner på vegbyg­ging kan også følge av at områder er vedtatt som verne­skog etter skog­loven § 12. Hogst og vegbyg­ging i områder med vernskog er under­lagt lokal melde­plikt og streng vurde­ring. Dette må sjekkes med kommunen. Selv om skogsveger er unntatt fra bygge­saks­be­hand­ling etter plan- og bygnings­loven, gjelder likevel regelen i bygg­tek­nisk forskrift om at tiltak skal prosjek­teres og utføres slik at bygg­verk, bygge­grunn og tilstø­tende terreng ikke utsettes for fare for skade eller vesentlig ulempe som følge av tiltaket. Også kravene i arbeids­miljø­loven og den tilhø­rende bygg­herre­for­skriften om sikker utfø­relse av arbeid gjelder for bygging av skogsveger.

Dersom skogsvegen er anlagt slik at den er særlig utsatt for skred eller annen natur­skade, eller dersom vegen ved sin konstruk­sjon eller utfø­relse er sårbar for skred eller annen natur­ulykke, kan styret for Statens natur­skade­fond foreta avkor­ting i en evt. natur­skade­er­stat­ning etter natur­ulykke som har rammet vegen. Det kan i slike tilfeller være aktuelt med hel eller delvis avkor­ting i erstat­ningen. Når skog­eier over­later plan­leg­ging og bygging av skogsveger til andre, må han/hun påse at plan­legger og utfører ivaretar ansvaret som følger av disse reglene. Planleggere og entre­pre­nører som utfører arbeid på vegne av grunn­eier, har deretter det samme ansvaret som grunn­eier for at hensyn til sikkerhet og miljø blir ivaretatt.

Bygging og ombyg­ging av veger til skog­bruks­formål kan bare gjen­nom­føres etter tilla­telse fra kommunen (skog­loven § 7). Forskrift om plan­leg­ging og godkjen­ning av veier for land­bruks­formål gir nærmere krav til søknader, plan­leg­ging og tilsyn. Ved behand­ling av søknader skal det legges vekt på hensynet til miljø­ver­dier og andre inter­esser som blir berørt av vegfram­fø­ringen. Både grunn­eier og kommune har et ansvar for å påse at planene tar tilstrek­kelig hensyn til omgi­vel­sene, herunder fare for skred.

Dersom bygging av skogsveger medfører så store inngrep i vass­drag at det går ut over allmenne inter­esser må det vurderes om tiltaket krever tilla­telse også etter vann­res­surs­loven. For nødven­dige tiltak i forbin­delse med vanlige kulverter, grøfter og stikk­renner trengs normalt ikke slik tilla­telse. NVE kan i tvils­til­feller avgjøre om slik tilla­telse trengs.

Søknader om bygging av skogsveg føres inn på SLFs søknads­skjema SLF-902 B og sendes kommunen. Til nå har det vært stilt få spesi­fikke krav til vurde­ring av skred­fare i forbin­delse med slike søknader. Dette fritar ikke skog­eier fra det ansvaret han/hun har for å unngå økt fare for skred­skader, herunder fare som kan gjøre skade på nabo­ei­endom. I rubrikken ”Annet” under ”3. Kjente miljø­ver­dier” bør en derfor gi opplys­ning om vurde­ring av mulig skred­fare. På skrednett.no finnes det kart for snøskred­fare (”aktsom­hets­kart for snøskred”). De iden­ti­fi­serte områ­dene med mulig snøskred­fare dekker som hoved­regel også områder med mulig jord- og flom­skred­fare. Ved vegbyg­ging innenfor disse aktsom­hets­om­rå­dene må skred­faren vurderes, og tiltak som nevnt i denne veile­deren følges opp. Ved vegbyg­ging som kan gi økt fare for skred mot bebyg­gelse må personer med skred­faglig kompe­tanse utrede nærmere hvor og hvordan vegen skal bygges for at den skal være sikker.

Når det gis offentlig tilskudd til vegbyg­gingen plikter eieren å vedli­ke­holde vegen til den stan­darden som den opprin­nelig ble bygget. Kommunen skal i
nødvendig utstrek­ning kontrol­lere at tilta­kene er gjen­nom­ført i tråd med forut­set­nin­gene. Dette følger av Forskrift om tilskudd til nærings- og miljø­tiltak i skogbruket.

Kommunen skal påse at søknader er så godt opplyst som mulig, og innhente de utta­lelser som er nødven­dige. For nye veger i områder med mulig skred­fare mot bebyg­gelse må kommunen kreve nøyere vurde­ring av skred­faren etter reglene i bygg­tek­nisk forskrift. Kommunene bør avslå søknader om veger som ikke tar tilstrek­kelig hensyn til skred­fare eller stille vilkår for linje­fø­ring og teknisk utforming.

Skred utløses vanligvis i de finkor­nede løsmas­sene. Silt holder på kapil­lært vann, og massene kan være fuktige selv i tørre peri­oder. Dette betyr også at mengden vann som skal til for å mette siltige masser er mindre enn for grus og grov sand, som regnes som selv­dre­ne­rende masser.

Hvilke typer skred som går hvor er avhengig av klima, terreng­for­hold og grunn­for­hold. Under våre forhold fore­kommer skred i bratt terreng hoved­sa­kelig i 3 typer løsmasse:
Ÿ Morenemateriale: Avsatt mer eller mindre direkte av breis under og ved slutten av siste istid. Materialet er lite sortert og inne­holder oftest en del finstoff. En stor del av våre skogsom­råder ligger i områder med morenemateriale.
Ÿ Glasifluvialt mate­riale: Materiale avsatt i og av vann i avsmelt­nings­pe­riodene ved slutten av siste istid. Består gjerne av grus og sandig materiale.
Ÿ Innsjøavsatt mate­riale: silt og finsand (kvabb, mjele). Dette er mate­riale avsatt i bredemte innsjøer som i dag er uttappet. Under marin grense finner en marin leire og enkelte steder kvikk­leire. Leire kan ha stort vann­inn­hold og ved over­be­last­ning kan leira kollapse og bli flytende.
Veger i leir­om­råder omtales ikke i denne veilederen.

Planlegging av veger i leir­om­råder bør alltid skje i nært samar­beid med geotek­niker. Ut fra korn­stør­relse vil jord­ar­tene klas­si­fi­seres som leire, silt, sand eller grus. Styrken til en jordart er i hovedsak avhengig av finstoff­inn­holdet. Finstoff har evne til å binde og suge til seg vann. Dette er kritisk i forhold til faren for utglid­ning. Grovere mate­riale er
mer selv­dre­ne­rende og gjerne mer kantet, og vil vanligvis være mindre skredutsatt.

Løsmassekred deles inn i følgende typer:
Flomskred: Flomskred er et hurtig, vann­rikt, flom­lig­nende skred som opptrer langs klart defi­nerte drene­rings­veier (elveog bekkeløp, raviner, gjel eller skar). Vannmassene kan rive løs og trans­por­tere store mengder løsmasser, større stein­blokker, trær og annen vege­ta­sjon i og langs løpet. Flomskred skiller seg fra jord­skred ved at vann­inn­holdet er større og beve­gel­ses­formen mer flytende.
Jordskred: Tørrere masser enn flom­skred der indre frik­sjon i massene gir mer glidende beve­gel­ses­mønster. Skredbanen kan utvide seg nedover fjell­sida avhengig av terreng­formen.
Leirskred: Leirskred har andre geotek­niske egen­skaper enn frik­sjons­jord­arter og gir annen brudd­ut­vik­ling enn jord­skred. De
kan starte i rela­tivt slakt terreng. 

Andre skred­typer som også er aktu­elle i skogster­reng er snøskred og sørpe­skred. Mange steder er skog med på å binde snødekket og redu­sere mulig­heten for at skred løsner. Fjerning av skog kan derfor øke faren for slike skred. 

Det finnes mange over­gangs­former mellom de ulike skred­ty­pene. For eksempel kan et jord­skred i en side­skrå­ning utvikle seg til flom­skred hvis skred­mas­sene går ut i et elveløp. Steinsprang kan føre til brudd i løsmasse­dekket nedenfor.

I tørr tilstand vil grus lagt i en fylling legge seg opp med side­skrå­ning 35°. Vi sier at mate­rialet har en karak­te­ris­tisk indre frik­sjons­vinkel på 35° når den er tørr. Fuktes og mettes grusen med vann, redu­seres frik­sjons­vin­kelen. Sand har typisk frik­sjons­vinkel på rundt 33°, mens silt har frik­sjons­vinkel ned mot 30°. På ei vegfyl­ling som belastes vil bære­evnen være avhengig av frik­sjons­egen­ska­pene i massene. 

Bæreevnen avtar og fare for brudd øker jo større del av frik­sjons­kref­tene som brukes til å holde fyllingen. I en skrå­ning med silt­masser på 30° brukes alle frik­sjons­krefter til å holde fyllingen, og bære­evnen er i prin­sippet 0.

I massetak kan en se steile skjæ­ringer av siltig mate­riale som står nær verti­kalt. Dette skyldes at mate­riale har sug. Så lenge mate­rialet er tørt bindes partik­lene sammen. Stabiliteten til massene i en naturlig skrå­ning er derfor avhengig både av type masse, vann­inn­hold og skrå­nings­hel­ning. Vanninnholdet avhenger av dybde til fjell, oppstrøms areal og drene­rings­for­hold, og sjøl­sagt av forut­gå­ende nedbør eller snøsmel­ting. De fleste natur­lige jord­skred løses ut i terreng brat­tere enn 30°, og bruddet utvikles gjerne fra en sone med vann­tilsig. Når løsmasser i lengre tid kan ligge like bratt som sin egen frik­sjons­vinkel, skyldes dette at røtter er med å binde opp jorda og at vege­ta­sjonen beskytter mot erosjon.

For veger kan en skille mellom lokal­sta­bi­litet som gjelder selve vegkroppen med tilhø­rende skjæ­ring og fylling, og område­sta­bi­litet som omhandler stabi­litet utenfor området som er direkte påvirket av vegen. I frik­sjons­jord­arter er område­sta­bi­litet vesentlig et problem nedstrøms (lavere enn) vegen, mens en under marin grense, i leire, kan en utløse skred fra nedsiden ved at brudd i massene forplaner seg oppover i løsmas­sene. Slike bakover­gri­pende skred er typisk for kvikk­leire­skred. En skjæ­ring fører gjerne til en brat­tere skrå­ning enn den natur­lige skråningen. 

Tabellen nedenfor gir retnings­linjer for største helning på skjæ­ringer og fyllinger med og uten over­flate­tiltak. For finsand og silt vil det vanligvis være behov for å beskytte skjæ­ringa. Regn i seg selv er nok til å erodere skjæ­ringer, gjen­fylle grøfter og endre dreneringsveger. 

Tabell 2: Største helning for skjæ­rings og fyllings­skrå­ninger for veger.
(Figurene 242.1 og 251.1 Statens vegvesen,håndbok 018)

Vegfyllinger kan ofte bygges uten spesi­elle over­flate­tiltak, men dette forut­setter at fyllinga bygges ut med kompri­me­ring av gode frik­sjons­masser og godt forankret fyllingsfot.

Ved dosing og bygging i bratte lier er det vans­kelig å oppnå en god forank­ring av fyllings­foten. For å oppnå god stabi­litet bør vege­ta­sjon og orga­nisk mate­riale fjernes fra fyll­mas­sene og fra områder der
fyllinga skal etab­leres. Det kan være aktuelt å etab­lere en flate for fyllings­foten. I særlig bratt terreng bør en unngå å legge vegbanen ut på fylling. I stedet bør en utvide skjæ­ringen slik at hele vegbanen blir liggende i skjæ­ring. Massen som fjernes avlaster terrenget, og
veg og terreng vil bedre kunne tåle trafikklast.

I upåvir­kede nedbør­felt har en siden isen forsvant for ca. 10.000 år siden, hatt en rekke ekstreme nedbør­si­tua­sjoner med flommer og skred som har
formet terrenget. Terrenget har derfor fått en viss bestan­dighet mot nedbør- og smel­te­epi­soder. En kan si det har utviklet seg en slags balanse mellom terreng og klima. Renner i skogster­reng kan være et tegn på
tidli­gere flom- og jord­skred, og dette kan være en indi­ka­sjon på at det er poten­siell fare for nye skred i tilsva­rende terreng.

På begge bildene, figu­rene 1 og 2, ser en løsmasse­renner i hogst­fel­tene. Disse rennene samler vann og
er en del av det naturlig utvik­lete systemet for 

drene­ring av over­flate­vann i liene. Hvis
drene­rings­arealet og dermed vann­til­strøm­ningen til hver av rennene ikke
øker, vil heller ikke skre­dak­ti­vi­teten
sann­syn­ligvis øke. De naturlig skapte
rennene har gjort terrenget mer bestandig mot skred. Områdene mellom
rennene er ikke tilpasset like stor
vann­mengde som rennene, og disse
områ­dene vil kunne bli usta­bile hvis de
blir utsatt for konsen­trerte vann­ut­slipp.
Erfaringsmessig vil faren for skred øke
markert i nedbør­epi­soder med døgn­nedbør større enn 50-års døgn­nedbør
(døgn­nedbør ved 50 års retur­pe­riode).
Langs vest­kysten av landet tilsvarer
dette rundt 6 – 8 % av årsned­børen.
Forutgående nedbør og snøsmel­ting er
også av betyd­ning, fordi det skal mindre
nedbør til før det oppstår usta­bile forhold dersom
massene er vann­mettet på forhånd. Skredhyppigheten
i områder med kyst­klima er høyest på høsten, mens
det i innlandet går flest skred om våren i forbin­delse
med nedbør, snøsmel­ting og tele­løs­ning. Langs
kysten vil det være størst skred­fare under lang­varig og
kraftig regnvær som kan vare flere i døgn. I innlands­klima vil skred­faren vanligvis oppstå ved kraftig
regnvær av kortere varighet, typisk rundt 4 – 6 timer.
På samme måte som i ei veggrøft vil det over tid
samle seg masse og orga­nisk mate­riale i renner og
bekkeløp. Disse massene kan være tilgjenglig for
erosjon under etter­føl­gende kraf­tige
regn­værs­pe­rioder.

Vann har evne til å løse opp finstoffer og trans­por­tere masser både i vannet og ved bunn­trans­port. Finsand er lettest eroder­bart, silt og leire mer motstands­dyktig på grunn av kapil­lære krefter. Morenemasse består av både fin og grovt mate­riale, og dersom finstoff vaskes ut, kan også grovere masser forflyttes. For å unngå erosjon i f.eks. vegfyl­linger er det en fordel med velgra­derte masser. I velgra­dert masse får en filter-virking som hindrer utvas­king av enkelt­par­tikler, og en får dannelse av erosjonshud som er motstands­dyktig mot erosjon. Dimensjonering av erosjons­sik­ring i grøfter og ved kulvert­utløp er omtalt i kapittel 5. I elver og bekker vil en i praksis alltid ha en viss masse­fø­ring, der det under normale forhold er en
balanse mellom mate­riale inn og ut av løpet. Ekstreme hendelser kan føre til et plut­selig brudd i bunn­ma­te­rialet og utras­ning fra elve­bred­dene. En
slik desta­bi­li­se­ring av bunn­ma­te­rialet i bratte vass­drag gir gjerne flomskred.

For å unngå erosjon på bratte grus­veier kan en etab­lere nedsen­kede stål- eller trerenner på tvers av vegen for å lede vann sikkert ut til sidene av veien, fortrinnsvis til innsiden av vegen. Både vegfyl­linger og skjæ­ringer samt natur­lige skrå­ninger der over­flate­vann konsen­treres kan være kilder for flom­skred. Også hjul­spor på hogst­flater med brudd i det orga­niske topp­laget vil være poten­si­elle kilder for erosjon og dermed flomskred.

I ei dalside vil en vanligvis ha en rekke bekker som vegen må krysse, og der det derfor må legges kulverter. Dersom løsmas­sene er godt drenerte, eller en er i et tørt område, kan en stor del av avren­ningen også foregå i grunnen. I dalsider med få eller ingen defi­nerte bekker vil avren­ningen i skogshel­linga foregå hoved­sa­kelig som diffust sig av grunn­vann. I tørr­værs-peri­oder er sann­syn­ligvis veggrøf­tene tørre og avren­ningen kan synes å være problemfri. Problemet oppstår under nedbør- og
avsmel­tings­epi­soder der vannet avskjæres av grøfter og ledes langs skrå­ningen til nye punkt­ut­slipp. En skogsveg vil vanligvis bli plan­lagt med minst mulig masse­for­flyt­ning og skjæ­ring på inner­siden. Ei skjæ­ring ned i løsmasser vil samle mer vann i grøf­tene enn det som kun renner på over­flaten. Omfang av drens­sys­temet må derfor også vurderes under
bygging. Ei vegskjæ­ring med grøft i bunn virker som ei takrenne både for over­flate­vann og sige­vann i grunnen. Veg som bygges opp av sted­lige masser, vil bryte utvas­kede drene­rende soner i grunnen og virke tettere enn ufor­styr­rede masser. I forbin­delse med vegbyg­ging vil det være en utford­ring å opprett­holde den natur­lige drene­ringen og unngå at vann blir
konsen­trert ut i skrå­ningen nedenfor vegen i større mengder enn det som er naturlig.

En annen kjent problem­stil­ling er at en veg får lavpunkter med kulvert­plas­se­ringer slik at vann konsen­treres og ledes ut i terreng der det opprin­nelig ikke er naturlig bekk eller drensveg. Dette kan gi opphav til økt skred­fare for neden­for­lig­gende arealer, selv ved små vann­mengder.
I en periode ble det utført stor­stilt drene­ring av myrer i Norge. Raskere avren­ning (mindre naturlig demping) gir større flom­topper. Effekten av disse drens­til­ta­kene er sann­syn­ligvis mindre i dag, men en skal også være oppmerksom på de samme effek­tene ved anleg­ging av hyttefelt.

Skog bidrar til å dempe skred­fare både ved å binde jord, stanse stein­sprang og hindre utløs­ning av snøskred og jord­skred. Basert på fordeler med skog i områder med skred, bør en ha en plan for skog­skjøtsel. For skog og skog­skjøtsel kan en liste opp følgende
fordeler (+) og ulemper (-) i forhold til skred:

• Steinsprang dempes i skog og redu­serer rekke­vidden til mange mindre enkeltblokker
• Røtter binder torv og øvre jordlag utsatt for grunne skred og erosjon
• Planter sørger for vann­opptak og sug i jorda, og vege­ta­sjonen demper påvirk­ningen av nedbør direkte på marka
• Hindrer utløs­ning av snøskred
  − Skog kan virke drivende på jord­skred ved rotvelt og oppriv­ning av det erosjons­be­skyt­tende humus­laget. Avvirking av skog over større områder i bratt terreng kan øke skred­faren. Størrelsen på hogst­flater bør derfor vurderes i forhold til skred­fare. I Norge er det vanligvis tynt jord­dekke og flat­hogst alene fører sjelden til skred. Det er kjøre­spor og sår i terrenget etter skog­sma­skiner og vegbyg­ging som gir konsen­tra­sjon og angreps­punkter for vann som er problemet. Det er ikke noen fasit på hvilke treslag som er gunstig for å redu­sere skred­fare. Dette er avhengig av lokalt jord­smonn og klima. Vanligvis er blan­dings­skog med ulik alder­sam­men­set­ning posi­tivt for å redu­sere
  skred­faren.
• Lokal historie og naturlig sukse­sjon virker ofte inn på utvik­lingen av skog­be­standet. En plan­lagt avvirk­ning eller skjøtsel av skogen bør baseres på arts­kunn­skap kombi­nert med lokal kunn­skap. Skredmateriale kan gi tilførsel av mine­raler i et ellers nærings­fattig
  jord­smonn og i tiden mellom skred kan ulik skog naturlig etab­leres. Or er en pionerart som indi­kerer at andre arter ikke har rukket å etab­lere seg. Basert på hvilke arter som er etab­lert gir skogen en indi­ka­sjon på tidli­gere skredaktivitet

Alle tverr­snitt i en elv eller en bekk samsvarer til et tilhø­rende nedbør­felt, og avren­ningen er den totale vann­mengden som renner ut fra et nedbørs­felt. I tillegg til varighet og inten­sitet i nedbør, type nedbør (snø eller regn) og snøsmel­ting er stør­relsen på avren­ningen på et bestemt tids­punkt avhengig av nedbør­fel­tets stør­relse, form, topo­grafi og andel innsjøer og plas­se­ringen av dem i nedbør­feltet. Også vege­ta­sjons­for­hold, even­tuell frost i bakken, tykkelsen på løsmasse­dekket, mark­fuk­tighet, grunn­vanns­nivå og fordamp­ning har betyd­ning. Avrenningen varierer fra region til region i landet avhengig av de klima­tiske forhol­dene. Det er for eksempel større avren­ning på kysten av Vestlandet enn på Østlandet.

Nedbør og andre klima­fak­torer måles av Meteorologisk insti­tutt (www.met.no og www.eklima.no), mens vann­stand og vann­fø­ring måles av NVE (www.nve.no). Nedbør måles ved ca 500 stasjoner og vann­stand og vann­fø­ring måles ved ca 600 måle­sta­sjoner i Norge. Data fra disse er grunnlag for å beregne avren­ning, flommer og for å utar­beide
flom­sta­ti­stikk.
Det er vanlig å måle og oppgi mengde nedbør i milli­meter. 1 mm nedbør over et areal på 1 m² tilsvarer 1 liter vann eller 1000 m³ pr km². Vannføring måles indi­rekte ved å måle hastig­heten på vannet og tverr­snittet på løpet som vannet strømmer gjennom, og oppgis i liter per sekund (l/s) eller
kubikk­meter per sekund (m³/s). På måle­sta­sjoner for vann­fø­ring har man på forhånd funnet en sammen­heng mellom forskjel­lige vann­fø­ringer og vann­stander i elva, og man måler bare vann­standen. Det over­føres daglig data fra ca. 350 måle­sta­sjoner til NVE, og vann­fø­ringen beregnes auto­ma­tisk.
Avrenning oppgis i l/s/km². NVE har beregnet midlere årsav­ren­ning for peri­oden 1961 – 90 for hele Norge. Resultatene er tilgjen­ge­lige via inter­nett på NVEs kart­tje­neste (http://www.nve.no/no/Vannog-vassdrag/Databaser-og-karttjenester), even­tuelt som trykte kart. Ved avle­sing av «isohy­dater» (avren­nings­koter) finner vi årlig middel­vann­fø­ring for peri­oden 1961 – 90 hvor som helst i landet i l/s/ km². Figur 8 viser et utsnitt av ett slikt kart. Årlig middelav­ren­ning varierer i Norge fra under 10 l/s/ km² (300
mm/ år/ km²) til over 130 l/s km² (4000 mm/år/km²).

Beregning av flommer er et omfat­tende tema. NVE gir opplys­ninger og råd til de som trenger assi­stanse. Både NVE og konsu­lent­bran­sjen kan også utføre både enkle og mer kompli­serte flombe­reg­ninger. Der kost­na­dene og eller konse­kven­sene av feil­di­men­sjo­ne­ring av stikk­renner, grøfter og kulverter er store er det nødvendig å benytte fagfolk med hydro­lo­gisk og meteoro­lo­gisk kompe­tanse til bereg­ning av flommer og nedbørs­in­ten­sitet med ulike gjen­taks­in­ter­vall. Stikkrenner og kulverter skal dimen­sjo­neres etter flommer med et gjen­taks­in­ter­vall mellom 20 og 50 år. Gjentaksintervallet er et mål på hvor mange år det i gjen­nom­snitt er mellom hver gang en bestemt flom­vann­fø­ring over­skrides. En flom med et gjen­taks­in­ter­vall på 20 år (Q20) har en sann­syn­lighet på ¹⁄₂₀ eller 5 % for å finne sted et hvilket som helst år. Tilsvarende vil en 50-års flom ha en sann­syn­lighet på 2 % (1/50) for å finne sted et hvilket som helst år. Det er tilfeller hvor store flommer har kommet på hver­andre over flere påføl­gende år. Det skilles ofte mellom flombe­reg­ninger i svært små nedbør­felt (<0,5 km²), små nedbør­felt (<20 km²) og store nedbør­felt som kan være flere tusen kvad­rat­kilo­meter store. Flomberegningen skjer i hovedsak etter følgende metoder: Ÿ Flomberegning på grunnlag av frekvens­ana­lyse av vann­fø­rings­data fra repre­sen­ta­tive måle­sta­sjoner. Ÿ Flomberegning på grunnlag av regio­nale flom­formler. Ÿ Flomberegning på grunnlag av en hydro­lo­gisk modell som ut fra et gitt nedbør­forløp simu­lerer et flom­forløp. Ÿ Flomberegning på grunnlag av avren­nings­ko­ef­fi­si­enter (den rasjo­nelle formel) og regn­in­ten­sitet. For bygging av skogsveger vil metoder for små nedbørs­felt være mest aktu­elle, det vil si de to nederste meto­dene. Alle meto­dene for flombe­reg­ning er beskrevet i Vassdragshåndboka (NVE, 2010) og vi
gjengir et kort utdrag av flombe­reg­ning ved hjelp av
den rasjo­nelle formell.

Den «rasjo­nelle formel» benyttes ofte til enkle
over­slag for dimen­sjo­ne­ring av avløps­led­ninger i
tett­steder. Denne metoden anbe­fales ikke benyttet for
felt større enn 0,2 – 0,5 km².

Avrenning Q i m3/s er gitt ved:
Q = C · i · A
C = avren­nings­faktor (dimen­sjonsløs)
i = dimen­sjo­ne­rende nedbørin­ten­sitet, (l/s/km²)
A = felt­areal i km²

Avrenningsfaktoren C, som er et uttrykk for den totale nedbørs­mengden i et område som renner bort som over­flate­vann, er avhengig av flere forhold ved nedbørs­feltet som vege­ta­sjons­dekke, fall, grunn­for­hold og utbyg­ging. Denne faktoren varierer erfa­rings­messig fra opp mot 0,9 i urbane områder og områder med bart fjell, til ned mot 0,1 i parker og
områder med dyrka mark, se tabell 3.

Dimensjonerende nedbørin­ten­sitet (i) må bestemmes for et gitt gjen­taks­in­ter­vall og med en varighet lik feltets konsen­tra­sjonstid tc (se under). Nedbørsintensitet for ulike gjen­taks­in­ter­vall og varighet kan
man finne på nett­siden www.eklima.no under fanen stati­stikk og hyppighet for nedbør og ved å velge rapporten ’nedbørin­ten­sitet – retur­pe­riode – (sammen­hen­gende nedbør)’ og deretter velge data for
en repre­sen­tativ nedbørs­sta­sjon. Det er ikke nødven­digvis en nedbørs­sta­sjon som er i nærheten av nedbørs­feltet som er den mest repre­sen­tativ, og valg av stasjon bør gjøres i samråd med hydrolog/
meteorolog.

Tabell 3. Avrenningskoeffisient C for nedbørs­felt med forskjellig dekke.
Fra: Vassdragshåndboka, 1998.

Konsentrasjonstiden (tc) er tiden vannet bruker fra ytterst i feltet til utløpet/ måle­stedet. Denne tiden varierer mellom ulike felt avhengig av både stør­relse og egen­skaper ved nedbør­feltet (sjøa­real, urba­ni­se­rings­grad, høyde­for­skjell i feltet osv.). For natur­lige felt (f.eks. skogsom­råder) kan følgende formel brukes:
tc = 0,6 ∙ L ∙ H‑0,5 + 3000 ∙ Ase
der:
L = lengde av feltet, m
H = høyde­for­skjellen i feltet, m
Ase = Effektiv sjøpro­sent (Ase) defi­neres som 100 · ∑ ( Ai · ai ) / A², der ai er innsjø i’s over­flate­areal i km², Ai er det totale felt­arealet til samme innsjø i km² og A er hele nedbør­fel­tets areal.

Normalene stiller krav til massenes korn­for­de­ling i bærelag og slitelag. Til bærelag brukes ofte usor­tert, stedegen egnet masse. Til slitelag brukes bear­beidet masse, og i stig­ning fra 10 % og brat­tere skal det
brukes knust masse. Denne står bedre mot slitasje og vannets graving.
For å drenere vegkroppen bygges de enkelte lagene opp med tverr­fall som vist i figuren under. 

Alle skrå­ninger skal utformes med en hellings­vinkel som er mindre enn massenes natur­lige rasvinkel.
Skogen skal være ryddet minst 2 meter utenfor grøfte­kant, skjæ­rings­topp og fyllingsfot. Skjæringsskråninger skal renses for torv, stein, røtter og annet som kan rase ned i grøfta.
I skjæ­ringer med løse, usta­bile jord­masser skal det mellom grøft og skrå­ning lages plass for rasmasser. På spesielt vans­ke­lige steder må det brukes forstøt­ningsmur eller andre sikrings­tiltak.
I områder med stort vannsig i lia kan avskjæ­rings­grøft, dvs. terren­grøft ovenfor skjæ­ringen, være et sikringstiltak.

Grøftedybden skal være minimum 20 cm under planum for å drenere ut vegkroppen, og bunn­bredden minimum 30 cm. Grøfter og grøfte­dybden skal tilpasses de sted­lige drene­rings­for­hold (over­flate­vann, grunn­vann og ekstra­or­di­nært tilsig). Eksisterende
bekker og grøfter skal holdes intakte. Grøftene skal gis jevnt fall og renskes i bunn og sider.
Framstikkende fjell og større steiner fjernes. Under vans­ke­lige grunn­for­hold skal grøf­tene stein­settes for å hindre utgra­ving og erosjon.
Erosjonssikring av grøfter
Der grøften får stort fall og der den drenerer større flater kan vann­has­tig­heten og vann­mengden bli så stor at det er nødvendig å erosjons­sikre grøfta, dvs. stein­sette den slik at vannet ikke river med seg jord og løsmasser.
Tabell 6 kan brukes til å finne hvilke vann­has­tig­heter grøfter med forskjel­lige dekke tåler før vannet eroderer i massene. Manningstallet er et måltall for ruheten i løpet.
Vannhastigheten (V – m/s) og vann­fø­ringen
(Q – l/s) kan bereg­nings ved hjelp av følgende to
formler:
V = Q/(A·1000) og
Q = M·A·R⅔·L½ ·1000
der:
Q = grøftas vann­fø­ring, l/s
M = Mannings tall
A = tverr­snitt av grøfta, m²
R = hydr­au­lisk radius av grøfta A/P, m
P = våt omkrets av grøfta, m
L = lengde­fall, m/m
Regneeksempel:
For en grøft tilva­rende den i figur 14 med dybde 0,28 m, bredde ca 2m og bunn­bredde 0,5 m er tverr­snittet A = 0,35 m², våt omkrets P = 2 m og hydr­au­lisk radius R = A/P = 0,176 m. Lengdefallet er 0,04.

Tabell 6. Vannhastigheter og Manningstall for grøfter med ulik dekke.
Fra: Statens vegvesen, Håndbok 018 Kledningsmateriale i grøft

I en grøft med ru dekke er Manningstallet ca 25 og vann­fø­ringen beregnes til:
Q = 25 · 0,35 m² · 0,176⅔m · 0,04½ · 1000 = 550 l/s
Vannhastigheten kan beregnes til:
V = 550 l/s/(0,35 m² · 1000) = 1,57 m/s

Kulverter er vann­gjen­nomløp på tvers av vegen med over­lig­gende fylling og åpent inn- og utløp. Stikkrenner er kulvert med maksimum 1000 mm fri åpning.

Kulverter skal dimen­sjo­neres etter nedbørs- og avren­nings­for­hol­dene i området til en flom­stør­relse som gjentar seg i gjen­nom­snitt hvert 25 – 50 år, (Q25-₅0 ). Krav til minste indre diameter (ID) er 300 mm. I nedbørs­rike områder og bratt terreng anbe­fales det å øke indre diameter til minst 400 mm. Kulverter skal dimen­sjo­neres og legges i samsvar med prosjek­te­rings­planen for vegen. En må tilstrebe å bevare alle eksis­te­rende bekkeløp. Det vil si at en legger kulverter og stikk­renner i alle bekke­daler og terreng­søkk og unngår sammen­fø­ring av flere bekker. For renner som kun har drens­funk­sjon fra vann­lommer og små tilsig kan rør med indre diameter ned til 150 mm benyttes.

Kulverter bør følge bekkens lengde­ret­ning. Kunstig vinkel ved innløp og utløp bør unngås. Kulverter som skal ta grøfte- og avløps­vann bør
legges i ca 60° vinkel i forhold til grøften og ikke vinkel­rett for å spare lengde. Rørene skal være tilstrekklig lange slik at vegbredden ikke redu­seres. Rørene bør være selv­ren­sende, dvs. ha et fall på 3 – 7 %. Større helling kan føre til utvas­king ved utløpet.

Ved krys­sing av fiske­fø­rende vannløp skal det brukes konstruk­sjoner som gjør at fisken kan passere uten hinder (se hånd­boken «Slipp fisken fri» DN Håndbok 22 – 2002).

Avstanden mellom kulver­tene skal tilpasses topo­gra­fien og terren­gets natur­lige drene­ring. Ved veger i lange lisider og områder med mulig skred­ri­siko og ved stor nedbørs­in­ten­sitet, er det viktig å bruke kort avstand mellom rennene og rør med tilstrek­ke­lige dimen­sjoner. Innløpet må sikres med stein­satte sedi­men­ta­sjons­groper og utlø­pene erosjons­sikres der dette er nødvendig (se under). I bratt terreng ( >55 %, >30°) bør en erosjons­fore­bygge ved å bruke store dimen­sjoner dvs. å dimen­sjo­nere til 100 års-flommen (Q100 ) med
minste­krav på indre diameter 400 mm.

Dimensjonering og hydr­au­lisk utfor­ming av kulverter
Når vann­fø­ringen er funnet kan kulverten, røret gjennom vegen dimen­sjo­neres. Normalt dimen­sjo­nerer en røret slik at det ikke skal fylles med vann (frispeil­strøm­ming).
Kapasiteten til kulverter kan enten være styrt av forhol­dene kun ved innløpet ( innløps­kon­troll) eller av kulverten som helhet (utløps­kon­troll). Kulverter med stort eller middels stort fall (>10 – 20 ‰) samt korte kulverter har vanligvis innløps­kon­troll, mens utløps­kon­troll er karak­te­ris­tisk for lange kulverter med lite fall.
For vannløp på land­bruks­veger er kapa­si­teten oftest
knyttet til innløpet som funk­sjon av:

• Rørdiameter
• Innløpets utfor­ming
• Vannstanden ved innløpet

Ved innløps­kon­troll er kulver­tens kapa­sitet gitt ved vann­standen ved tilløpet y1 og innlø­pets (rørets) diameter/dimensjon D og geometri. I strøm­ningen som i figur 12 er det fritt vann­speil i innløpet. Dette
vil være tilfellet inntil vann­standen i tilløpet til kulverten tilsvarer y₁/D ≈ 1,2 (Berg, A. 1992).
På land­bruks­veger søker vi frispeils­strøm­ning for å hindre oppho­ping av flytende gjen­stander i tilløpet og for å ha en viss reserve­ka­pa­sitet dersom innløpet alli­kevel dykkes, d.v.s. vannet står over innløpet. I
dimen­sjo­ne­ring regner vi faktoren y₁/D = 1,0

A. Frontmur, rett­vinklet på rørets lengde­ret­ning og rett rør. Vingemur gir liten effekt på rørfor­mede kulverter. Hydraulisk kapa­sitet: 100%
B. Innløpet formet etter helling på grøfte­skrå­ningen. Hydraulisk kapa­sitet: 97%
C. Utstikkende rørende. Hydraulisk kapa­sitet: 85%

En enkel måte å vurdere rørdi­men­sjonen er å måle
tverr­snit­t­arealet, AC i m² på vann­løpet. I terrenget
(eller i vege­ta­sjonen) kan en se hvor høyt vannet har
gått ved stor vannstand/flom.
(B₁ + B₂)/2 · D = AC.
B₁ = bredden på løpet ved høyeste vann­stand
B₂ =bredden på bunnen av vann­løpet
D = Dybden ved høyeste vann­stand (normal + flom)

I et hvert lavpunkt på vegen må en påse at kulverten
er tilstrek­kelig stor, og det må gjen­nom­føres regel­messig tilsyn og vedli­ke­hold for sikre at kulver­tene er
åpne.
Innløp til kulverter skal vanligvis være nedsenket og
stein­satt foran innløpet for å samle opp slam og sand
(sand­fang). Under normale værfor­hold vil slike tiltak
vanligvis virke etter sin hensikt. Ved ekstreme nedbør­hen­delser derimot er det svært vans­kelig å sikre
seg mot gjen­tet­ting av kulvert­inn­løpet, fordi masse­fø­ringen i grøfte­sys­temet over­stiger kapa­si­teten til
sand­fanget. Mengden masse som er tilgjenglig for
erosjon i ei skjæ­ring og i grøfta er som regel langt
større enn grøfte­ka­pa­si­teten.
Et alter­na­tivt fore­byg­gende tiltak er å legge vegen
som et stein­satt lavpunkt over enkelte kulverter slik at
vann kan renne over vegen uten å erodere dersom
kulverten går tett. Figur 15 illust­rerer dette. Hensikten er at veien skal være inntakt selv etter at
kulverten har gått tett eller har for liten kapa­sitet i
forhold til avren­ningen. Dette vil sikre at drens­vannet
slippes kontrol­lert ut på ønskede steder med naturlig
drene­ring. Det er oftest bedre at vegen skades noe i
slike plan­lagte og tilrette­lagte lavpunkter enn at
grøfta leder vann ukon­trol­lert videre med mulighet
for langt større skader lengre ned i grøfte­sys­temet.
Flombru er et alter­nativ til store kulverter eller bru på
perm­a­nente veger. Fylling med kulverter blir støpt
inn i armert betong. Betongdekket går opp over øvre
flom­nivå for å hindre utgra­ving av vegen.

Ved krys­sing av flom­bekker på trak­tor­veger kan et vad (stein­satt over­flate i bekkens nivå) være et alter­nativ til stikkrenne/kulvert. Steinsettingen må
være solid nok til å tåle store flommer..
I lengre, bratte stig­ninger vil en stein­renne (dump av grovere stein på tvers av vegen) redu­sere vann­has­tig­heten i vegbanen og fungere som overflaterenne/ stikkrenne.

Overflaterenner vil avskjære regn og smelte­vann som renner i vegen og er mest aktuelt på bratte veger i område med hyppig, stor nedbørs­in­ten­sitet. For å være selv­renn­sende bør vegens stig­ning være over 10%. Overflaterenner krever spesiell oppmerk­somhet ved vedli­ke­hold av vegbanen (brøy­ting, høvling og grusing).
Rennene er produ­sert av galva­ni­serte stål­profil. Armco vegrekk­verk profil er brukt, men profilet har stor åpning 194 mm og ubeha­glig å kjøre over med personbil. En renne produ­sert i Østerrike har bedre
egen­skaper. Trerenner av plank har mindre hold­barhet.
Dersom det finnes gode side­grøfter og stikk­renner, bør over­flate­ren­nene legges innover mot vegens øvre kant. Sand og grus fra vegbanen vil samles i grøften og kan legges inn i vegbanen igjen. Der det ikke er
gode side­grøfter og stikk­renner legges over­flate­ren­nene utover, mot vegens nedre kant. Der det kan være fare for erosjon må utløpet erosjonssikres.

I områder med kjøving og igjen­frosne stikk­renner er
monte­ring av tine­slange et godt tiltak. En ¾ – 1”
slange legges i røret og henges opp ved innløpet og
tettes med en kork. Ved utløpet legges slangen så det
ikke kommer inn vann som kan fryse. Ved å kjøre
damp/varmt vann gjennom slangen åpnes et hull i
isen så vannet kan begynne å renne. Brukes smelte­vann til tining bør slangen være noe tykkere.
Isgang med tetting av kulvert fører ofte til oppdem­ning og utgra­ving av vegen eller at vannet tar nye
veger. Overløp oppe i fyllingen kan redu­sere risikoen.

Ved utløpet av kulverter og stikk­renner, og også ved utløpet av over­flate­renner, kan vannet ha stor hastighet. Består bunnen av finkor­nede masser kan det dannes store erosjons­groper. Det kan føre til under­gra­ving av kulvert­utløp og vegskrå­ning. Derfor er det
viktig å sikre utløpet mot erosjon.
Erosjonssikring ved utløpet av større kulverter er beskrevet i NVEs «Veileder for dimen­sjo­ne­ring av erosjons­sik­ringer av stein» (NVE, 2009) og Vassdragshåndboka (NVE, 2010). Enkel stein­plast­ring under
utløpet som passer for mindre kulverter er beskrevet her.
Ved fri utstrøm­ning fra kulverten vil hastig­heten være gitt av vann­mengde, dimen­sjon, frik­sjon, helning og lengde på kulverten. Tabell 9 viser vann­has­tighet ved utløpet av rørkulverter i plast og betong med forskjel­lige dimen­sjoner, lengder og fall ved dimen­sjo­ne­rende kapa­sitet. Tabellen viser at det er fare for
erosjon alle­rede ved en kulvert­hel­ning på 15 ‰, slik
at området nedstrøms kulverten må sikres der det er
løsmasser som kan eroderes.
Figur 23 viser den maksi­male vann­has­tig­heten som kan tillates ved ulike partik­kel­stør­relser dersom vi skal unngå erosjon.

I bratt terreng blir det kjørt med skog­sma­skiner
enten rett opp og ned ved opp til 40 % helling, eller
på midler­ti­dige planerte drifts­veger i lisiden. Ved
kjøring på torv og finkor­nige jord­arter blir det
kjøre­spor. Økt vann­inn­hold redu­serer bære­evnen.
Vannet følger kjøre­spo­rene og erosjonen øker med
bratthet og vann­mengde. Kjøresporene og drifts­ve­gene kan endre den natur­lige drene­ringen i lisiden.
I bratt terreng hvor en får vann­gra­ving i kjøre­spo­rene
bør en om mulig flate ut drifts­vegen med visse
mellomrom for å redu­sere vann­has­tig­heten og få
avsatt utgravet finmasse. Dette er særlig viktig ned
mot oppar­beidet veg for å unngå å tette igjen grøfter
og stikk­renner.
Figur 27. Kjørespor ved terreng­kjø­ring.
Foto: Truls-Erik Johnsrud.
Miljøstandarden Levende Skog pålegger skog­bruket
å repa­rere kjøre­skader i terrenget. Vann fra kjøre­spor
bør dreneres ut på fast­mark eller myr for å filtrere ut
sedi­men­tene før vannet når ned i bekker og vann.
Risikoen for erosjon og løsmasse­skred bør være med i
vurde­ringen av om skogen kan drives som trak­tor­drift
med tette drifts­veger i løsmas­sene eller som taubane­drift til oppar­bei­dede skogsbilveger.

Kantrydding er første bud i vegved­like­holdet. Vegbredden skal opprett­holdes og drene­ringen fungere. Lys og luft må inn så vegen tørker opp om våren og etter nedbør­rike peri­oder. Det skal være fritt for høyere vege­ta­sjon og greiner minst 1 m utenfor grøfte­kanten, dvs. minst 2 m
utenfor kjøre­banen på hver side. I svinger og vegkryss må rydde­bredden økes for å gi tilstrekklig sikt. Kantrydding utføres mest effek­tivt med et ryddeag­gregat montert i krana på en redskaps­bærer, traktor, skog­sma­skin, mindre hjul­laster o.l. eller et akku­mu­le­rende felle­hode for å samle virke til biobrensel.

Noe av det viktigste for å få en land­bruksveg til å fungere er gode grøfter og kuv på vegbanen så vannet renner av. Graskanten på vegskul­deren og vege­ta­sjon i grøfte­kanten tar fort over­hand og hindrer avren­ning fra vegbanen samtidig som masse­ut­glid­ning fra grøfte­kanten og side­skrå­ninger tetter igjen grøfta. Krattrydding og grøf­te­rensk bør gjøres regel­messig.
Masseutglidninger ned i grøfta skjer oftest i sterke nedbørs­pe­rioder. Spesielt utsatt som følge av over­flate­av­ren­ning er skrå­ninger med mye finstoff og lav infil­tra­sjons­ka­pa­sitet. Reparasjoner er vans­ke­lige så
lenge massene er vann­hol­dige. Ofte lønner det seg å vente med å fjerne masse og påføre nye til de sted­lige massene har tørket opp. Partier som sklir ut må stabi­li­seres med motfyl­ling. Fyllingen virker som en
motvekt og massene må være grovere enn de massene som skal holdes på plass. Motfyllingen må ligge på et solid funda­ment som ligger lavere enn grøftebunnen.

Grøfterensk
Med en stikk­s­pade kan en utrette mye fore­byg­gende grøf­te­rensk. Ved større grøfte­dybder og vans­ke­li­gere masser er grave­ma­skin det mest effek­tive. Gode vegmasser sorteres ut og legges tilbake i kjøre­banen.
Annen masse depo­neres utenfor vegen og jevnes ut med terrenget eller kjøres bort.

Kulverter dimen­sjo­neres under prosjek­te­ring av vegen. Underdimensjonerte og tette kulverter har ført til bety­de­lige skader på vegen og omgi­vel­sene ved intensiv nedbør og flom. Kulverter etter­sees hvert år. Innløpet og utløpet må renskes for vege­ta­sjon og løsmasser som hindrer vann­løpet. Rennene kan fort bli tettet igjen av løsmasser, kvist o.l. Sandfanget ved innløpet renskes. Disse bør være minst 2 m lange, 50 cm dype og så brede som mulig. Rørene bør ha så stort fall at vann­strømmen rensker røret for sand og grus ved selv­spy­ling. Deformerte og skadde rør i skiftes ut.

Kjørebanen formes under vegbyg­gingen ved avret­ting av bære­laget med tverr­fall og dose­ring før slite­laget leggers på. Tykkelsen på slite­laget skal være minst 10 cm.
Høvling gjøres for å opprett­holde egen­ska­pene til slite­laget. Grusen som trafikken har kastet ut føres tilbake og blandes. Kjørebanen jevnes ut og tverr­fallet bygges opp. Vegetasjonen på vegkanten fjernes.
Høvling bør utføres når kjøre­banen er fuktig. Til tyngre oppret­ting av vegbane kreves tung veghøvel (min 10 – 15 tonn). Skjæret må ha rikelig med masse å arbeide med og gå dypere enn bunnen på de
dypeste hullene/hjulsporene.
Traktormontert plane­rings­skjær, slodd og plan­skraper er godt egnet for lettere vedli­ke­hold. En får en god bear­bei­ding av massene på over­flaten, men har vans­kelig for å skjære dypt nok ved større hull.
Drammensslodden (gummis­lodden) er satt sammen av dekk­baner fra buss/lastebildekk som står på tvers og er bundet sammen med ståltau. Den trekkes etter en traktor i stropper. Dekk-kantene river opp grusen og ved å skrå­stille slodden blir grusen ført inn i
vegbanen. Ved flere over­kjø­ringer er den effektiv til å fjerne gras­kanten på vegskul­deren og bear­beide slite­lags­grusen i vegbanen. Den river i liten grad opp større stein og vil skli over over­flate­renner. Rennene må da renskes for grus etterpå.

Snøgrøfter
På veger som er vinter­brøytet bør brøyte­kanten freses eller høvles ut over veggrøften før snøsmel­tingen tar til. Smeltevannet får da en mulighet til å renne ned i grøfta og ikke følge vegbanen. Til opptak av snøgrøfter er kant­fres eller tyngre veghøvel godt egnet.
Tining av stikk­renner
Tette stikk­renner kan forår­sake stor vann og erosjons­skader på et vegan­legg samtidig som trafikk­far­lige situa­sjoner oppstår. Et tidlig tegn på at stikk­renna er frosset igjen er oppdem­ming i grøfta og isdan­nelse inn i vegbanen. Et fros­sent rør må tines før snøsmel­tingen setter inn. Det er om å gjøre å få til et lite hull. Når vannet først har begynt å renne utvides hullet og isen forsvinner. Isen smeltes ved å føre en slange med damp innover i røret. Montering av tine­slange i stikk­renner letter arbeidet med renner som ofte fryser igjen.