Et villere og våtere klima krever at de som forvalter skogressurser må handle deretter. Skogbruket framover må drives etter føre-var-prinsippet på en klimatilpasset måte. Samfunnssikkerheten må opprettholdes eller bedres der aktivt skogbruk kan påvirke konsekvensene av naturfare.
Naturfare har de siste årene blitt satt på dagsorden. Forvaltning av arealer som er omfattet av plan og bygningsloven (planfaglige) og landbruksarealer (innmark, skog og utmark) i bratt terreng, har til nå vært lite koordinert. Sektorene har planlagt og jobbet adskilt og storsamfunnet har flere ganger måtte betale dyrt for de konsekvenser av «natur på avveie» dette har bidratt til å forårsake. Mange hendelser kunne mest sannsynlig vært ungått dersom det hadde vært gjennomført en mer helhetlig planlegging av arealbruken.
Forvaltning og drift av skog kan ha betydning for naturfare. Naturfarer som er relevant i denne sammenhengen er i hovedsak jordskred, snøskred og flom. I bratt terreng vil endring i skogbildet på grunn av hogst og vegbygging påvirke forhold som er knyttet til skade på bebyggelse, bane eller vei. Samtidig kan rett skjøttet skog også bidra til å dempe fare for skred, redusere avrenning og stabilisere jordmasser.
Klimaendringene vil sannsynligvis endre naturfare både av positiv og negativ karakter. Mer intensiv nedbør øker faren for flom og skred, samtidig som flom og skred vil forekomme på steder der vi tidligere ikke har observert slike hendelser. Samtidig vil økende temperatur trolig medføre en høyere
tregrense som igjen kan være med på å redusere naturfare.
Skogbruket har i denne sammenhengen et samfunnsansvar, samtidig som det er ønskelig å utnytte skogressursen i størst mulig grad. Det er derfor viktig å være føre var ved å utarbeide gode strategier for foryngelse, skogbehandling, hogst/driftsteknikk og veibygging som reduserer risiko og bidrar til økt sikkerhet for bebyggelse og infrastruktur, samtidig som virkeproduksjonen holdes på et tilfredsstillende nivå.
-
Even Hoffart